Fastlegene er limet

Fastlegen er grunnpilaren i helsetjenesten vår.

Ingvild Kjerkol

Innspill

Ansiktet til fastlegen er som oftest folks første møte med helsetjenesten. De ivaretar 90 pro-sent av befolkningen til bare litt under fire prosent av helsebudsjettet. De sitter med et enormt ansvar for min og din helse. Mange fastleger opplever å ha lange arbeidsdager, jobber i en krevende økonomisk situasjon og oppgavene deres blir flere og flere.

Nyutdannede leger sier rett ut at de er motvillig til å gå inn en slik jobbhverdag.

Når vi i tillegg vet at en tredjedel av dagens fastleger er over 55 år ser vi konturene av noe som kan bli et virkelig stort problem om få år. Legeforeningen mener at denne demningen vil briste innen tre til fem år.

Det slås derfor alarm i hele landet. Vi har i lang tid sett oppslag fra både byer og distrikt der det ropes varsko om en ordning som vakler. Allmennlegeforeningen rennes ned av bekym-ringsmeldinger. Nasjonalt senter for distrikts medisin gjengir saker fra Bergen, Harstad, Skien, Stavanger, Trondheim og Sogn og Fjordane.

I Namdalen har man i perioder hatt store utfordringer med å rekruttere fastleger. Kommunene har en viktig oppgave med å få de unge utenbygds leger som kommer til å slå rot og bli i kommunen. Men utfordringen er ikke særskilt for Namdalen.

Rekrutteringssvikten rammer mange hundre tusen innbyggere. Og nå nylig er det avdekket av nært 1 av 3 kommuner at de i løpet av de siste tre årene har leid inn allmennlege fra byrå.

Det såkalte «Trønder-opprøret» består av en gruppe fastleger som også er NTNU-lektorer. De jobber for å analysere hvorfor det er vanskelig å rekruttere fastleger og hvorfor fastlegene opplever økende arbeids- mengde og mindre tid til hver pasient.

Alle peker på det samme, en fastlegeordningen som er så presset at det er behov for politiske strakstiltak.

Det er ikke noen tvil, vi står overfor en varslet fatslegekrise. Det haster med å øke rekrutte-ringstakten og sikre stabilitet i fastlegeordningen.

En rekke kommuner har tatt grep ved å opprette utdannings- stillinger eller gjennomføre forsøk med rekrutteringsmodeller. Et eksempel er Helse Bergen sitt prosjekt ALIS-Vest. Dette er spesialtilpassede utdanningsstillinger som er tilrettelagt for at legene skal få en god innfasing i fastlegejobben.

Ideene er en lettere arbeidsbelastning, med tettere opp- følging. De unge fastlegene får fri med lønn for å gå på kurs faglig utvikling, og har listelengder som passer deres kompetansenivå.

Men kommunene trenger hjelp til å legge til rette for dette, og det må settes av midler til gjennomføringen. En rekrutteringspott som kommunene kan benytte i dette arbeidet vil kunne ha umiddelbar effekt. Ordningen kan forvaltes av Helsedirektoratet, som også vil ha et over-ordnet ansvar for å spre kunnskap om hvordan modeller som har vist seg hensiktsmessige kan overføres til andre kommuner.

Videre må vi se på helheten og Arbeiderpartiet mener at en evaluering av fastlegeordningen må gjennomgå listelengde, finansieringsordningen og oppgavene som blir pålagt fastlegene.

Kortere pasientlister vil gi en bedre kvalitet på fastlege- tilbudet. Det vil koste, men at pasienter får riktig hjelp til riktig tid og av riktig personell kan innebære gevinster andre steder i stats-budsjettet.

Det er derfor rasjonelt å bruke mer av helsebudsjettet på fastlegene som er det medisinske leddet før pasientene blir så syke at de trenger sykehusbehandling.

Med tanke på utviklingen der vi lever lenger med sykdom og vi blir flere kronikere med sammensatte lidelser, må det en bedring av den nære helsetjenesten til. Folk blir syke der de bor, ikke på sykehus.

Dette burde stått øverst på en helseministers agenda, men lite skjer. Bent Høie sitt svar, for utenom å be kommunene ta mer ansvar, er et pilotprosjekt med primærhelseteam i seks kom-muner.

Det er ikke en gang et plaster på såret ovenfor utfordringene vi står ovenfor.

Arbeiderpartiet vil snarest starte arbeidet med å styrke primærhelsetjenesten og sikre en god rekruttering av fastleger for fremtiden. Fastlegen er grunnpilaren i helsetjenesten vår. Uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra i landet har vi rett på den samme tilgjengelige legehjelpen. Det er en verdi som verdt å bevare.

Mer å lese på Namdalsavisa: