Når fortida stikker innom på besøk

Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Jeg kan knapt huske når jeg hentet posten sist. Når jeg tenker meg om, begynner det å bli veldig lenge sida jeg satte på oppvaskmaskinen også.

I begge tilfeller er det på lokalkontoret til NA jeg sikter til, selv om det heller ikke er så langt unna sannheten når det gjelder min egen heim.

Kaffemaskinen på vårt lille kjøkken står mer eller mindre urørt av meg. Den er derimot hyppig berørt av de to andre på kontoret, som på mesterlig vis henter sin egen kaffe opp til flere ganger daglig. Det kan også se ut til at de fyller på kaffebønnene helt selv.

Jeg har i grunnen mer enn nok med å følge med på min egen kalender og avtalene jeg har, og mobilen ringer såpass ofte at jeg er glad for at det ikke er flere telefoner å ha ansvar for.

Søpla, og koppene jeg til tider setter igjen på pulten, tar de dyktige renholderne som kommer hver tirsdag – før de vasker over både overflater, gulv og kjøkken.

Jeg tar gjerne imot besøket når de kommer inn døra til lokalet vårt, og jeg spør gladelig om det er noe jeg kan hjelpe dem med. Det er bare det at jeg sitter lengst unna inngangs-døra, så sånn sett blir jeg på en måte sistevalget.

Kjøre- og reiseregninger er jeg alltid ute med i siste liten. Ikke er jeg spesielt god til å skrive det heller, og har flere ganger måtte spørre om hjelp. Ifølge nyhetsredaktøren blir jeg ikke leder i redaksjonsklubben med det første, noe jeg for øvrig kjenner at jeg kan klare å leve med.

Så til deg som kom inn på kontoret og lurte på om jeg var sekretæren til de to mannlige kollegene på lokalkontoret til NA: Svaret er fortsatt nei. Her er det ingen forbedringer på gang, men likestillinga derimot – den har vi kontroll på.

«Lena – kan du komme hit og skylle koppen min?»

Vel, nesten kontroll.