Og igjen står de kullsvarte trær...

(Foto: Stine Elnan Jacobsen)

Foto: Stine Elnan Jacobsen

Det er lenge siden nå. Lenge siden vi rømte fra flammene. Fra røyken som la seg over bygda, og vinden som blåste storm. Fra det røde som kom over fjellene, sent mandag kveld. Siden mange mistet hjemmene sine og skatter de holdt kjær. Siden beskjeden om at alt var tapt. Det er år siden redsel, fortvilelse og sorg. Siden marerittene og de vonde tankene. Vi har på mange måter gått videre, men glemmer aldri. Storbrannen som herjet over Sørnesshalvøya sitter fremdeles som spikret i minnet.

1. november startet rettssaken i Namdal tingrett, som for både sørnessinger og andre med tilknytning trolig vekker vonde minner. Nesten fire år senere skal det igjen tas opp og granskes nøyaktig hva det var som skjedde, og hva det var som startet brannen som jevnet store deler av bygda vår med jorda den vindfulle uka i januar 2014.

 

Hva nøyaktig det var som forårsaket den største brannen i etterkrigstid, ble aldri gransket fullt ut. Øyenvitner mener at en strømførende uisolert ledning falt ned, forårsaket kortslutning og gnister som videre antente den knusktørre vegetasjonen. Feil på strømlinjen hadde blitt oppdaget og meldt inn til NTE to uker i forkant av brannen, og feilen ble rettet.

Saken ble imidlertid henlagt av politiet i 2014. Når saken nå tas videre til retten, er det fordi forsikringsselskapene Sparebank 1, If, Tryg og Eika er av den oppfatning at NTE Nett kan holdes ansvarlige for brannen, og at feil på strømlinjen var årsaken til at 64 bygninger og 15 km2 gikk tapt. De fire forsikringsselskapene har framsatt et regresskrav pålydende 80 millioner kroner. NTE Nett AS ved administrerende direktør Trygve Kvernland frasier seg på sin side all skyld i forbindelse med branntilløpet, og uttalte til NRK at han mener NTE opptrådte i samsvar med gjeldende prosedyre. Et viktig spørsmål i rettssaken, som skal gå fram mot 24. november, er dermed hvorvidt arbeidet utført av NTE i forkant av brannen, ble utført i henhold til gjeldende retningslinjer og forsvarlig praksis.

Hvem skal dekke de materielle skadene, og stilles ansvarlig for at et helt bygdesamfunn ble fratatt umistelige verdier? Fotoalbumene. Trebåtene som ikke lenger kan oppdrives. Verdipapirene. Bunadene. Det fysiske miljøet som representerte ens levebrød. Barndomshjemmet. Med all slags hell, gikk ingen menneskeliv tapt i flammene. Hver og en som befant seg på Sørnesshalvøya på det aktuelle tidspunktet, være seg brannmenn, lokale utrykningsstyrker eller oss bygdefolket, er imidlertid godt innforstått med at dette kun dreide seg om små marginer. Tanken på dette er ikke lett å legge bak seg.

Jeg skal ikke legge skjul på at det å lese om «storbrann» og «Hasvåg» i samme setning i media atter en gang, gjør vondt. Det vekker minner fra en hendelse så fryktelig, at den nesten ikke kan gjenfortelles med ord. Samtidig er det vanskelig å vite hva en skal tenke om dette. Om rettssaken, om skyldspørsmålet og om det hele kunne eller burde vært unngått.

Sørnesset framstår i dag som ei bygd som har stått rakrygget gjennom «dommedag». Til tross for både fysiske og mentale riper i lakken, er motet på mange måter på topp. Mange applauderer den reelle oppgraderingen av nabolaget. Bolighusene, feriehusene og hyttene som har reist seg opp fra asken. De fantastiske nye bygningene kan for enkelte likevel aldri erstatte barndomsheimen, med familiebilder og sjel både på og i veggene. Enkelte har lagt det bak seg, andre har kanskje en formening om at de burde ha gjort det. Men hvordan kan vi egentlig det? I utmarka står kullsvarte trær på et gråbrunt underlag som en gang besto av mose, lyng og einer. Steiner, berg og fjell har svarte arr, og tomter der det en gang stod bygninger, føles uendelige tomme.

Når landvindsrokken uler rundt husveggene, og det ikke har regnet på en stund, går tankene raskt til den kvelden vi måtte evakuere hus og heim med flammene hakk i hæl. Nattesøvnen blir aldri den samme. Ei heller menneskene. For hvordan kan vi lukke øynene og glemme noe som fremdeles er så synlig?

Når jeg leser uttalelsene fra Namdal tingrett, virker det fjernt og fremmed. Høye, viktige kvinner og herrer som snakker om bygda vår. Om detaljer og helheter. Om hendelsesforløpet, mulige teorier og konsekvenser. Om pengesummer. Millioner. Om hvem som skal betale den virkelig store regninga.

Om forsikringsselskapene har rett i anklagen om at storbrannen kunne vært unngått, er det riktig at det nå tas opp i en rettssal. Slik jeg ser det er dette en sak som heller enn å handle om skyld og fordeling av millioner, bør fokuseres rundt forsvarlighet og sikkerhet. Raseriet mange av oss følte i ettertid, mens lukta av røyk, sot og aske fremdeles hang over bygda, er for lengst glemt. Jeg tror jeg snakker for mange sambygdinger når jeg understreker at hovedpoenget her bør være at lignende hendelser for framtiden kan unngås.

Det er vel dette som til syvende og sist er viktigst?

Mer å lese på Namdalsavisa: