Velkommen

BAYER
NAMDALSAVISA

Det har en stund nå vært en diskusjon om hva som er norske verdier. Innspillene har vært mange, men felles for de fleste er at de har dreid seg mye om gjenstander og symboler, mindre om verdier og holdninger. En norsk verdi er hvordan vi tar vare på svake og nødstilte, og den har vært på glid i det siste.

Dette ble særlig tydelig for noen dager siden da diskusjonen blusset opp om hva vi skulle gjøre med de afghanske ungdommene vi hadde tildelt fødselsdato i oktober for atten år siden, og som nå skulle sendes til Kabul. Motsetningen til dette var reportasjen om hvordan Uganda, et svært fattig land, tok imot flyktninger fra naboland. De ble ønsket velkommen, tildelt jord så de kunne livnære seg. Som en ugander sa: «De er jo mennesker». Nå skal det sies at mye er enklere i Uganda når det gjelder klima, krav til standard osv, men krav til menneskelighet burde være det samme her som der.

De som har ropt høyest om norske verdier, har ikke sagt særlig om menneskelighet som en norsk verdi. Den har kommet i skyggen av brunost, nisselue og det å gå en tur. Det virker som om vi har blitt så rike at vi ikke har råd til å miste en eneste ting, mens de som har lite, ser ut til å være villige til å dele det lille de har. Er graden av menneskelighet omvendt proporsjonal med jordisk rikdom? Jfr. lignelsen om enkens skjerv.

Vi jubler for hver internasjonal statistikk vi topper, det være seg rikdom pr. innbygger, barnehager eller hva det nå er. Der befinner Uganda seg langt nede. Men jeg har ikke sett noen statistikk over empati. Jeg vil slå et slag for en slik oversikt. Noe sier meg at Uganda ville score høyt på empatiskalaen.

Hvor vil Norge befinne seg der, mon tro?