Nobelkomiteen

Kan vi stole på politikerne i Stortinget

NAMDALSAVISA

I dag har de parlamentariske lederne i Stortinget drøftet Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen. Det er sjelden jeg har vært så spent på utfallet av et møte i rikspolitikken som i dag. Ikke fordi det fremstår som viktig for meg hva Carl I. Hagen bruker dagene til.

Uansett navnet på en aktiv stortingspolitiker som blir foreslått til medlem av Nobelkomiteen, ville min reaksjon vært den samme.

Kan vi ikke lenger stole på noen i politikken?

I demokratiet starter det på grunnplanet med at vi alle bør delta i valg og peke ut kvinner og menn som gjennom politisk arbeid skal ivareta verdier, holdninger og interesser som grupper av oss velgere står sammen om. Etter hvert ender noen opp som parlamentariske ledere i Det Norske Stortinget.

På vegen til disse ansvarsfulle rollene i Stortinget, må de vise seg fram for oss velgere som mennesker som er til å stole på. At de har ryggrad og forstand nok til å stå for de felles holdningene og felles verdiene de er valgt til å ivareta.

Men nei, dessverre kan jeg ikke lenger se at det forholder seg slik. Stadig flere topp-politikere ser ut til være mest opptatt av populisme og spørsmålet om hva som gir mest oppslutning i øyeblikket.

Norge fikk i sin tid ansvaret for å forvalte Nobels fredspris. Gjennom mange år har Den Norske Nobelkomiteen oppnevnt av Det Norske Stortinget, utført denne oppgaven på en grei måte. De som tildeles Fredsprisen opplever det som en stor ære.

En betingelse for at prisen skal være omgitt med slik høy status, er at de som deler ut prisen ikke legger til grunn snevre partipolitiske betraktninger. Prisen må oppfattes som nøytral i forhold til politikk og populisme.

Derfor må komiteens medlemmer ikke samtidig sitte i Stortinget og drive partipolitikk.

Oppfatninger om at det er en kopling mellom norsk politikk og beslutningene i Nobelkomiteen, kan i tillegg til å ødelegge den høye status fredsprisen har, også koste nasjonen dyrt. Kina har lært oss en lekse om dette nettopp.

Og hvis nå det skulle skje at Carl I. Hagen – eller en annen stortingspolitiker- sitter i Nobelkomiteen og samtidig driver partipolitikk i Stortinget, så vil faktisk kineserne ha rett.

Hvis dette får utvikle seg slik stortingsgruppen i Frp nå ønsker, kan konsekvensen ikke bare bli at kinesiske myndig- heter hadde rett, men hele Nobels fredspris blir ødelagt. Det blir ikke lenger samme stas med å bli tildelt prisen hvis det kan reises den minste mistanke om at prisen tildeles av sympati fra enkelte politiske partier i Stortinget.

Jeg har sett og hørt at parlamentariske ledere i alle partier unntatt Frp, har hevdet ganske det samme som jeg har skrevet her. Spørsmålet blir derfor ikke denne gangen om det er mangelen på politisk innsikt som blir utslagsgivende, men om «ryggen» er for veik og om holdningene mangler.

Det jeg frykter, fordi demokratiet og interessen for politikk og valg ikke tåler det, er at de som er valgt inn i ansvarsfulle posisjoner fremstår som feige og veike når det røyner på. Og nå røyner det på.

Svikter de seg selv og mister fotfestet overfor spørsmålet om rett eller galt i den aktuelle saken, vil det være et nytt bidrag til å svekke tilliten til politikken og interessen for å delta i demokratiske prosesser i landet vårt.