Fire generasjoner på vegen

Langtransportbransjen sysselsetter rundt 1.000 mennesker i Namdalen, og er en bransje under økende press. Familien Kristensen har holdt hjulene i gang siden Olaf Kristensen startet familiebedriften i 1928, og de ser ingen grunn til å slutte.

Foto: Jonas OlsenFoto: Jonas Olsen

Mellom 40 og 45 prosent av kjøringa til de beste bilene er ren rulling uten bruk av gasspedalen.

Rudolf Kvalstad, distriktssjef Namdalen hos Scania Norge.
NAMDALSAVISA

STATLAND: Gradestokken viser et stadig høyere tall på den blå sida av skalaen, men inne i bilen til Steinar Hubakk (20) har temperaturen kommet seg opp til et akseptabelt og levelig nivå. Han er en av 70 ansatte i Kristensens Transport AS, og for halvannen måned siden fikk han fagbrevet som yrkessjåfør etter å ha fullført lærlingtida hos familiebedriften på Statland.

 – Du kan ikke få en bedre arbeidsplass egentlig, forteller han og drar på smilebåndet mens han beveger seg opp til førerhuset på det 50 tonn tunge vogntoget.

I Namdalen er det omtrentlig 1.000 mennesker som i en eller annen form sysselsettes av langtransportnæringa. Enten det er verksteder, dekkleverandører eller langtransportbedriftene selv. Den største aktøren i Namdalen er Kristensens Transport. En familiebedrift som først så dagens lys i 1927, da Olaf Kristensen fikk sin første personbil til Statland med Trondheims-båten.

– Det var ikke vegforbindelse til Statland på den tida. Bestefar brukte vel ett år på å bygge om bilen og få den i stand før han begynte å kjøre i 1928, forteller Oddbjørn Kristensen som i dag er daglig leder og hovedaksjonær i bedriften.

Daglig leder Oddbjørn Kristensen er både daglig leder og hovedaksjonær i Kristensens Transport AS.Foto: Jonas Olsen

 

40 biler

De har i dag 40 biler på vegene over hele Norge. Fra Hammerfest i nord til Kristiansand i sør. De har både lastebiler, trailere, vogntog og spesialtransport. De er også den største private arbeidsgiveren i Namdalseid kommune. Selv om de har kontorer både i Trondheim og i Namsos, mener sjefen selv at de skal og må ha hovedkontor på Statland, der bestefaren skapte sitt livsverk.

– Det var her bestefar startet opp, og jeg ser ingen grunn til at vi skal følge sentraliseringspresset, sier han mens han titter ned på datamaskinen.

Der har han kontroll over hvor alle bilene til enhver tid befinner seg.

– Jeg klarer da å følge like godt med herfra som jeg gjør fra Trondheim eller Namsos, mener han.

Full kontroll: Fra kontoret sitt på Statland har Oddbjørn Kristensen full kontroll over hvor sjåførene hans befinner seg.Foto: Jonas Olsen

 

Dagene som sjef for transportfirmaet kan nok ikke kategoriseres som en ni til fire jobb. Ordrer skal tas imot, tilbud til potensielle kunder skal skrives og han skal holde ei stødig hånd over alle sine ansatte. Han må være tilgjengelig til alle døgnets tider, og han trør selv til bak rattet når det er behov for det.

– Jeg startet jo med å være sjåfør til å begynne med, og jeg har kjørt mine mil gjennom årene. Det kan fort bli lange dager, men jeg liker det jeg holder på med, ellers ville jeg ikke gjort det. Jeg har sagt til kona Sissel Anita at vi kanskje skal kjøpe oss en lastebil når vi pensjonerer oss slik at vi kan kjøre litt rundt, men jeg tror kanskje ikke det vil bli en realitet, spøker han.

Grunnleggeren: Olaf Kristensen startet familiebedriften i 1928. Her står han med en av de første lastebilene i 1941.Foto: Jonas Olsen

 

Startet før krigen

I 1939 investerte Olaf Kristensen i sin første lastebil, men denne ble ødelagt under bombinga av Namsos i april 1940. I løpet av etterkrigsårene fikk han kjøpt seg opp og i 1947 hadde Olaf to lastebiler. Den første sjåføren ble ansatt i 1950.

Historien fortsetter med at sønnen Rolf Kristensen på midten av 50-tallet anskaffet sitt første kjøretøy, en buss. Denne kom også til Statland via den eneste farbare vegen, altså per båt. På slutten av 60-tallet overtok Rolf drifta, og hele familien deltok aktivt. Noe de fortsatt i aller høyeste grad gjør.

– Vi er vel fjerde generasjon Kristensen i bedriften. I dag har du meg, mine to sønner, to søsken av meg og to onkelbarn. Jeg vil jo si at vi er godt representert, sier Oddbjørn og ler.

NA ble møtt med et høflig avslag da spørsmålet om å få samlet alle 70 ansatte til et bilde ble framført. Noe som i og for seg er forståelig. Hvis bedriften stopper en time, er det snakk om tap av store summer penger. Til neste år fyller bedriften 90 år, men heller ikke da skal alle ansatte samles til feiring.

– Vi hadde stor fest da vi fylte 80 år, og da fikk vi alle bilene hit til Statland. Det koster litt, så derfor har vi valgt å ikke gjøre det til neste år, sier Oddbjørn.

Levende fisk: Utviklinga på utstyrsfronten har gått fort gjennom årene. Da Kristensens Transport startet med transport av levende fisk, hadde de kun en lastebil med noen tanker på lasteplanet (bildet over). I dag har de spesialiserte hengere for slik transport (bildet under).Foto: Jonas Olsen

 

Stor bransje

I 2014 var det registrert omtrent 79.000 lastebiler i Norge. Ifølge Norges Lastebileier-Forbund kjørte norske lastebiler hele 2.200 millioner kilometer – en avstand som tilsvarer 5.723 turer til månen, eller 14 turer til sola i 2015. Bilene har med seg til sammen rundt 247 millioner tonn last hvert år.

Mens regjeringa ønsker å få ned antall vogntog på vegene for å få ned forurensinga, viser de fleste transportframskrivninger at transportmengden vil øke i framtida. Framskrivningene som er lagt til grunn i Nasjonal transportplan for 2014–2023, viser at persontrafikken i Norge vil øke med en prosent i året i perioden 2010–2060, mens innenlands godstrafikk er beregnet å øke med 1,6 prosent i året i perioden 2008–2043.

– Det vil hele tida være behov for transport av varer, men hvem som gjennomfører denne transporten, er mer usikkert. Jeg tror ikke det er så enkelt å få transport over på båt eller tog. Det blir ikke så fleksibelt som det er med bil. Vi kan kjøre fra dør til dør, mens med for eksempel tog, så må de uansett ha bil fra togstasjonen til dit varen skal fraktes. Når det er sagt, jeg hadde ikke sett mørkt på det om båttransport hadde tatt over en del av frakten av den slaktede fisken, for eksempel, sier Oddbjørn.

Vi sitter inne på kontoret hans. Mens vi prater kikker han stadig bort på datamaskinen for å se hvordan ståa er.

– I media er det jo ofte brukt negative ordelag når det kommer til ulykker hvor vogntog er involvert. Har næringa et dårlig rykte?

– Nei, det vil jeg ikke si. Det er knallhard konkurranse i markedet i dag, og det er jo utenlandske aktører som kanskje selger seg litt billig og som ikke har de sikkerhetsmessige kravene og rutinene som vi har. Likevel mener jeg at brorparten av aktørene på norske veger er seriøse, mener Oddbjørn.

Foto: Jonas Olsen

 

Nisjemarked

Familiebedriften på Statland har både Fosen Transport, Coop, Tine, oppdrettsnæringa og flere andre store kunder i porteføljen sin.

– Det handler mye om å finne seg en nisje som ikke er like enkel for utenlandske aktører å komme inn i. Coop er en slik nisje, der vi kjører matvarer rundt om i Norge. Vi kjører også for Hundseth Mølle med kraftfor til dyr. Der er det mange gårder som ligger litt grisgrendt til, som ikke bare er enkle å komme seg til, forteller Oddbjørn.

– Det samme gjelder transport av levende fisk. Her må det store investeringer i utstyr til, legger han til.

De 40 bilene til Kristensens Transport kjørte i fjor en lengde på 4,1 millioner kilometer. Det tilsvarer 102 ganger rundt jorda.

– Det kommer til å kjøres på vegene i framtida også, men vi ser jo at utviklinga går mot mer miljøvennlige biler og elbiler. Det er bare et tidsspørsmål før teknologien blir såpass at rekkevidden til elbilene er store nok til at en el-lastebil kan gjøre jobben, mener Oddbjørn.

Mens transportfirmaet ruller og går, har også Oddbjørn flere baller i lufta. Han og kona driver i tillegg Statland Servicesenter. De er en energiforhandler som driver bensinstasjonen på Statland, men også leverer drivstoff til både bønder, entreprenører, transportører og private husholdninger i Nord- Trøndelag.

– Bensinstasjonen startet min bestefar på 60-tallet, og jeg og kona har drevet den siden starten på 80-tallet og vi dannet aksjeselskap i 2001. Vi syntes det hørtes interessant ut å kjøre og distribuere drivstoff, forteller Oddbjørn.

– Det er ikke enkelt å drive bensinstasjon på Statland, men vi får det til å gå rundt. Det er blitt mer enn en bigeskjeft, for å si det mildt. Da muligheten bød seg, slo vi til, fortsetter han.

Siden starten har de vært innom flere drivstoffleverandører. De har vært en del av både Shell-systemet, Uno-X og YX før de nettopp gikk over til den svenske leverandøren Preem.

– Vi har to tankbiler som kjører rundt i hele Nord-Trøndelag, og vi har to faste sjåfører som leverer mellom 8,5 og 9 millioner liter drivstoff i året. Til sammen er vi fem ansatte med både sjåfører, kontor og bensinstasjon, forteller Oddbjørn.

I fjor omsatte drivstoffenheten for rundt 60 millioner kroner.

– Også her er det hard konkurranse. Både Esso og Statoil leverer drivstoff på samme måte som oss, men vi klarer oss godt, sier Oddbjørn.

Overgangen fra YX til Preem har ifølge han flere miljømessige aspekter med seg.

– Vi er jo litt spente på dette med miljødrivstoff, og vi er spente på hvordan framtida blir på drivstoffronten. Preem ligger langt fram i tenkinga på miljøet, og vi synes det er morsomt å få være med på en del av det grønne skiftet, som du kan kalle det, mener Oddbjørn.

– For kundene betyr den nye samarbeidsavtalen med Preem at de får en leverandør med stor produktkunnskap og økt satsing på mer miljøvennlige produkter. Vi vil også ha økt fokus på pris, service og levere i rett tid, legger han til.

drivstoffleverandør: Håvard Høstland har travle dager med å levere drivstoff til både bønder, entreprenører, transportører og private husholdninger i Nord-Trøndelag.Foto: Jonas Olsen

 

Våken og skjerpet

Håvard Høstland er en av de to faste sjåførene til Statland Servicesenter. Han har jobbet hos Oddbjørn i sju år. Først i Kristensens Transport, og nå Statland Servicesenter hvor han startet i 2015.

– Det er en veldig variert arbeidsdag og ingen dag er lik. Du kan si det slik at jeg har det travelt når bøndene har det travelt. Da skal de ha drivstoff til alt av utstyr. Området jeg dekker favner fra Trondheim i sør til Sørli, Nordli, Namsskogan, Leka og alle områder rundt der, forteller han.

Vi treffer Høstland en tidlig morgen på Spillum i Namsos. Her er han i ferd med å fylle på en av YX sine kortautomater. Han parkerer lastebilen og starter jobben med å klargjøre både slanger fra bilen og taste inn i maskineriet hvor mange liter drivstoff som skal pumpes inn i tanken.

– Hvordan er det egentlig å tilbringe så mange timer på vegen?

– Du må være skjerpet og du må jo være obs på det som skjer langs vegene. Du kan ikke bare sette deg i bilen og kjøre. Det er hele tida hensyn som må tas og ting du må sjekke. Vinteren er egentlig verst. Eller starten og slutten på vinteren, når været varierer og det er fryktelig glatte veger, mener Høstland.

Fersk sjåfør: Steinar Hubakk (20) har jobbet hos Kristensens Transport i to år, og han kan ikke tenke seg en bedre arbeidsplass.Foto: Jonas Olsen

 

Mil etter mil etter mil

Tilbake i bilen til Steinar Hubakk runger tonene fra «Hallelujah» av Jeff Buckley fra stereoanlegget mens den ferske sjåføren forteller om livet på vegen.

– Det blir noen kilometer, ja. I fjor kjørte jeg vel rundt 120.000 kilo- meter til sammen, forteller han.

– Hva gjorde at du valgte å bli yrkessjåfør?

Det er vel egentlig på grunn av familien min. Flere av dem kjører langtransport, så jeg har på en måte vokst opp med dette. Samtidig kjører onkelen min for Kristensen, og det var gjennom ham jeg fikk høre om muligheten til å få lærlingplass her, sier Hubakk.

Med flerfoldige tusen kilometer bak seg, møter Hubakk litt av hvert langs vegene.

– Det er mye uvettig kjøring. Spesielt mange forbikjøringer som fort kunne gått veldig galt.

Hubakk sier det er stadig flere som velger å gå i samme retning som han, og at det i hans klasse var 26 elever som utdannet seg til å bli lastebilsjåfører.

– Ja, det var ganske mange i min klasse, og jeg har inntrykk av at det fortsatt er interesse for det, sier han.

– Var det vanskelig å få lærlingplass?

– Nei, egentlig ikke. Jobber du hardt nok og har pågangsmot, lar det meste seg gjøre, mener han.

Ei vanlig arbeidsuke for den unge sjåføren kan fort innebære at han må sove ei uke inne i bilen.

– Jeg har alt jeg trenger i bilen. Jeg har senga, jeg har tv, mikrobølgeovn og jeg har en kaffetrakter. Ting er på stell, sier han gliser.

Å jobbe som lastebilsjåfør – eller langtransportsjåfør – i dag innebærer mye mer enn bare å sette seg i bilen og kjøre. I arbeidet med å få næringa mer miljøvennlig, blir sjåførene målt i det meste når det kommer til kjøringa.

En miljøbevisst bransje: Rudolf Kvalstad, regionsjef hos Scania Norge i Namdalen, mener bransjen tar i bruk flere grep for å bli mer miljøbevisste.Foto: Jonas Olsen

 

Hviletid

De som er ute på vegen og kjører tunge lastebiler, må forholde seg til et felles europeisk regelverk når det kommer til hvile. Hviletida reguleres gjennom pålagt døgnhvile og ukehvile som registreres ved hjelp av fartsskrivere i kjøretøyet. Brytes disse bestemmelsene, vanker det bot på flekken.

– Det er både fordeler og ulemper med hviletidsbestemmelsene. Alle er jo enige om at vi ikke vil møte et 50 tonn tungt vogntog med en sjåfør som er trøtt og uoppmerksom. Samtidig er det så strengt at de sjåførene som for eksempel kjører herfra til Oslo, etter seks døgn må gjennomføre en ukehvil på minst 45 timer. De får ikke lov til å flytte bilen av flekken. Da må det et nytt kjørekort inn. De kan ikke kjøre for å kjøpe seg noe å spise en gang, forteller Rudolf Kvalstad, distriktssjef for Namdalen hos Scania Norge i Namsos.

Han mener bransjen lokalt er blant dem som har klart seg meget bra i møte med hard konkurranse fra utenlandske aktører.

Utfordringer

– Vi har mange store transportører her i Namdalen, og det er en stadig kamp om å få kontrakter. Men de namdalske aktørene har klart å være konkurransedyktige i et marked som blir stadig hardere, sier Kvalstad.

På nettsida til regjeringa skriver de at transportsektoren bidrar til klimagassutslipp, støy, luftforurensning og forringelse av naturmangfold, og de mener at transportsektoren må gjøres mer miljøvennlig i tida framover. Det er i hovedsak tre måter, ifølge regjeringa, å få dette til på: Redusere transportbehovet, skifte til mer miljøvennlige transportformer og ta i bruk ny og utslippsreduserende teknologi.

Når det kommer til det siste punktet, er det blitt gjort mye arbeid de siste årene, og det er innført flere krav til utslipp på bilene. Bare de siste 30 årene har lastebiler blitt 600 ganger renere. Alle tunge kjøretøy registrert etter 1. januar 2014 må oppfylle de såkalte Euro 6-kravene. Dette er krav til eksosutslipp som blant annet har som målsetting å redusere utslipp av nitrogenoksid (NOx) med opptil 80 prosent. Siden innføringa av Euro-6-kravene viser det seg at dagens lastebiler har redusert NOx-utslippet og avgasspartikler (PM) med hele 70 prosent fra Euro-5 kravene.

For å vise hvor lite eksosutslipp nye lastebiler slipper ut sier Norsk Lastebileier-Forbund at en Euro-6 dieselpersonbil slipper ut tre ganger mer NOx enn en Euro-6 lastebil

– Sjåførene i dag blir målt etter flere punkter som har med hvordan de kjører. De har både kjørecomputer som loggfører alt de foretar seg, som igjen kan vise sjåførene hva de kan gjøre bedre for å minimere utslippet. De har også en applikasjon som tar for seg flere punkter med kjøringa og gir sjåføren en karakter ut fra hvor godt han eller hun skårer å de ulike punktene, forklarer Kvalstad.

Landet vil stoppe opp

Han mener at godstransport langs vegene er kommet for å bli, og at landet ganske enkelt vil stoppe opp om tung- transporten fjernes.

– Det er dette vi i næringa jobber mye med nå. Få bilene mer miljøvennlige og få sjåførene til å kjøre best mulig, samt få folk til å skjønne at vi trenger transport langs vegene. Det jobbes knallhardt for å få ned drivstofforbruket også, og det er dette målingene av sjåførene skal bidra til, sier han.

Han nevner også at mellom 40 og 45 prosent av kjøringa til de beste bilene er ren rulling uten bruk av gasspedalen.

– Her handler det om å planlegge kjøringa. I en oppoverbakke, for eksempel. Der skal sjåførene egentlig bare gi gass til et visst punkt i bakken og rolig rulle over og rulle videre.

Det er også satt inn farts- sperrer på bilene, Vogntog i Norge kan ikke kjøre fortere enn 90 kilometer i timen,

– Dette er ei næring som har vært flink til å ta signalene fra politikerne, og som jobber målrettet for å bli bedre, mener Kvalstad.

Oddbjørn er enig. Selv om markedet er under stadig press, er oppfatninga til bransjen klar: Det er liv laga for transport langs vegene i framtida også.