Hva har jeg gjort?

Tegning: Knut Høihjelle

NAMDALSAVISA

Det er spørsmålet mange menn sikkert har stilt seg etter at #metoo brøt løs i oktober. For kvinner har slutta å holde kjeft om det de holdt kjeft om før og begynt å dele. Menn også, for den saks skyld. Vi har fått historier på hvert internetthjørne om seksuell trakassering. Om slibrige kommentarer fra feil folk. Om hender som beveger seg på feil sted. Om erigerte kjønnsorgan på feil tidspunkt.

Bare i Norge har 573 skuespillere, 706 musikere, et bredt utvalg ansatte i våre største medier og et sjokkerende antall andre mennesker i alle bransjer for øvrig gitt beskjed om at de ikke gidder mer, og det har fått konsekvenser for mange. Årsaken til all oppmerksomheten er ikke en venstrevridd presse eller et samfunn på vei mot det evig fryktede matriarkatet, slik voksne forfattere med bortforklaringsbehov måtte hevde. Årsaken er at historiene er sanne. Og at det er så mange av dem at de blir litt for gjenkjennelige for oss alle.

Jeg har selvfølgelig opplevd en del selv. Selvfølgelig, fordi det følger med på kjøpet når du får utdelt to pupper og en vagina. Men også selvfølgelig fordi jeg har tilbrakt nok tid bak baren, backstage på konserter, på kulturfester og i privat næringsliv til at det hadde vært et mirakel om ingen hadde forsøkt å grabbe meg i skrittet. Dessuten har jeg skrevet en del i aviser og på internett. Du veit, der hvor kvinner gjerne blir kalt hore før de er ferdig med første setning og kjapt skal voldtas om de måtte finne på å være for likestilling, sosialisme, innvandring eller andre ting nettroll skyr som pesten. Ei stund hadde jeg en fast leser som alltid kalte meg lesbisk feminist. Jeg tok meg mest nær av at han trodde det var skjellsord for meg.

Felles for alle disse arenaene er at de er fulle av folk som vil hevde seg. Og at det er aller enklest for dem å gjøre det på det de tror er din bekostning. Det er heller ikke over nå, bare fordi vi snakker om det på internett. Fortsatt opplever kvinner hets og latterliggjøring innimellom den voksende støtten. I kommentarspaltene kjører mann etter mann dagens dobbel – hvor de kaller alle kvinner som står fram for hårsåre (eller «lettkrenka», som det nå heter) samtidig som de får fram at de, bare så vi vet det, også har opplevd noe lignende. De blir tett fulgt av damer som aldri har opplevd noe som helst og derfor ikke kan tro at noen andre har det heller.

I mediene er det lett å få inntrykket av at alle menn med svin på skogen nå blir tuppa ut nærmeste nødutgang. Men fortsatt skjer altfor lite. Fortsatt er litt for mange på overgripernes side, og ikke bare i det skjulte. Det er bare dager siden den såkalte feministiske film- og serieskaperen Lena Dunham forsvarte en ansatt mot overgreps-anklager «fordi hun kjente han». Og siden den danske regissøren Ole Bornedal mente Björk burde holde kjeft om Lars von Triers seksuelle trakassering fordi hun også fikk ei gullpalme for prestasjonen sin.

Vi har ennå en professor ved Universitetet i Stavanger som er kjent for å sende sexmeldinger til studenter. Og vi har altså en olje- og energiminister som en gang skjenka full og nedla ei jente han hadde et tillitsforhold til uten at vår kvinnelige statsminister har retta så mye som en kritisk emneknagg i den retninga de siste ukene.

Vi kan ikke gjøre dette til en kamp mellom enkeltpersoner foran Facebooks straffedomstol og medienes høyesterett. For det er mer å snakke om enn hvem som skal få sparken i TV 2 for at øverste leder skal redde skinn og omdømme. Når det skjer urett i så stor skala som #metoo viser, må vi snakke om hvilket samfunn som tillater den. Hvordan ble samfunnet vårt en samling hjernedøde fjols som tenker mer med tissen enn med hjertet? Hvordan ble empatiske evner nedgradert til en svakhet, mens mennesker som kun klarte å bygge seg opp i nærings- og kulturliv ved å trampe på andres seksualitet, blir hylla som vinnere? Hvordan har vi alle gjort samfunnet så gjennomseksualisert at unge mennesker tror det er viktigere å skaffe seg et ligg enn en mastergrad?

Jeg våger nesten å tro på at noe har endra seg i folks bevissthet denne mørke høsten. Men vi må fortsatt bli enige om hva vi skal gjøre annerledes fra nå av. Og da handler det ikke bare om hva vi ikke skal gjøre på neste firmafest. Det handler om hvordan vi snakker med hverandre. Hvordan vi verdsetter hverandre. Og ikke minst: Hvordan vi sørger for at unge jenter kan gå ut i verden og gjøre det de er aller best på, helt uten å være redde for at to pupper, en vagina og en skokk menn med markeringsbehov skal hindre dem i det.