Manglende samsvar mellom sentral satsning og lokal prioritering i Namsos

Elevene møter stengt dør

(Foto: Junge, Heiko)

Foto: Junge, Heiko

Flere nyheter

Torleiv Grong (72) tildelt Namsos kommunes kulturpris

– Så lenge helsa holder, kommer jeg til å spille musikk

Lierne samler troppene på heimebane

– Jula blir alfa og omega for oss

Statland mek. og marine blant gasellene for andre året på rad

Vil vokse seg enda større

Siste innspurt for julas vakreste eventyr i Nordli

Bli med på juletrejakt ved Brandsfjellet

Innspill

Helsesøsteryrket og rammebetingelsene for utøvelsen er i stadig endring, og kravene til kompetanse og kunnskapsbasert praksis er økende. Samtidig som nye satsingsområder, faglige krav, oppgaver og ansvar tillegges tjenesten. Dette i tillegg til allerede eksisterende oppgaver.

I Namsos kommune er realiteten i skolehelsetjenesten at vi mangler helsesøstre til å være på skolene. Vi har rett og slett for få helsesøstre pr elev og pr skole, ut i fra normtall anbefalt av helsedirektoratet. Også på helsestasjonen (0-5 år) ligger vi under de normtall som er anbefalt for tjenesten.

Dette betyr i praksis at mange barn og unge i Namsos ikke har tilgang til en god nok helsetjeneste. Det betyr at det arbeidet vi tenker er forebyggende gjennom tilstedeværelse og undervisning, i flere tilfeller ikke blir gjort. Elvene møter en stengt dør, selv om alle retningslinjer, veiledere og sunn fornuft anbefaler sterkt en åpen dør.

Nye Faglige retningslinjer for tjenesten har blant annet et sterkt fokus på vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi skal forebygge, avdekke og avverge! Retningslinjene er forskningsbasert kunnskapsformidling om «beste praksis.» De forteller hva tjenesten skal inneholde og hvilket tilbud kommunen skal tilby barn og unge. Minstekravet for å være i stand til å gi dette tilbudet avhenger av at overnevnte normtall for helsestasjon og skolehelsetjenesten er oppfylt. Det avhenger også at man får økt kompetanse på området.

Helsesøstrene i Namsos strekker seg etter å følge retningslinjene, men har ikke mulighet til å gjennomføre alt som er anbefalt med de ressursene som frem til nå er tildelt.

Helseminister Bent Høye har uttalt at «det viktigste vi driver med er forebygging.» Og all forskning sier at tidlig innsats er lønnsomt. På sentralt hold satses det på forebygging, men på lokalt hold savner vi prioritet. Er dette godt nok for kommunens barn og unge?

Staten har i perioden 2014 til 2017 bevilget 836 millioner til styrking av helsestasjon og skolehelsetjenesten. Disse midlene er overført som frie midler til kommunene. Det er i tillegg til dette vært utlyst øremerkede tilskuddsmidler til ytterligere styrking av tjenesten.

100 millioner i 2016, 251 millioner i 2017 og for 2018 er det 279 millioner.

For å få tilgang til disse øremerkede midlene må kommunen ha anvendt de frie midlene som var ment til styrking som styrking av tjenesten. Denne tilskuddsordning har i så måte vært en belønningsordning for de flinkeste elevene i klassen. Namsos kommune har i 2016 brukt ca. 750 tusen til styrking, men ingenting de øvrige årene. Det betyr i praksis at brukerne av helsestasjon og skolehelsetjenesten blir «dobbelt» tapere, noe som igjen medfører at gapet mellom de som bruker de frie midlene til det de er ment og som dermed får tilgang på de øremerkede midlene, øker.

Tilbudet som helsestasjon- og skolehelsetjenesten gir, virker i seg selv sosialt utjevnende. Vi møter alle ut i fra barnets alder og utvikling, ikke ut fra foreldres utdanning, inntekt eller øvrig sosial status. Det er mange ting som påvirker mennesket, og helsesøster må kunne vurdere fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og miljømessige forhold for å ivareta helheten. Arbeidet vårt er ikke snevert avgrenset eller orientert om kortsiktige resultater.

Å ivareta normalitets- og ressursperspektivet hos den enkelte er viktig i en tid med tendens til økt fokus på symptomer og sykdom. At helsesøster kan generalisere og normalisere er relevant og vesentlig, og kan gjøre at livets «normale svingninger» ikke ender i utredning i spesialisthelsetjenesten eller utvikler seg til sykdom.

Men, det er umulig å oppdage barn som har det tøft hjemme, familier som trenger hjelp eller ungdommer som er bekymret, dersom vi ikke er tilstede. For å kunne gjøre disse vurderingen må man møte barnet, ungdommen og familien. Det krever at vi er der og tar imot barnet, telefonsamtalen fra en bekymret mor eller læreren som trenger en fagperson å dele sin bekymring rundt en elev med.

For å styrke tjenestetilbudet og gjøre dette mest mulig likeverdig uavhengig av hvor du bor i kommunen anbefaler vi sterkt å satse på familier, barn og unge ved å la styrkningsmiddlene til helsestasjon og skolehelsetjenesten tilfalle, nettopp helsestasjon og skolehelsetjenesten.

La oss være trygge, dyktige og tilgjengelige for barn, unge og familier i Namsos Kommune!

Mer å lese på Namdalsavisa: