Julskåka

Foto: d

Egil Aslak Aursand Hagerup, NA-spaltist

NAMDALSAVISA

På den lille øya Grytøya utafor Harstad har de en tradisjon som kona tar med seg til Namdalen i år. Vi vil herved oppfordre alle namdalinger til å bli med på: Julskåka.

Hvem som startet tradisjonen, vites ikke. Men den er gammel, og stammer fra den gangen man ikke låste dørene på huset. Det er jo forsåvidt fortsatt mange som ikke gjør det, men den gangen låste enda færre dørene på

huset. Og natt til lille julaften kom anledningen mange unge menn da (hadde) ventet på hele året – selve julskåka. Da gjaldt det å først finne en grankvist. Denne var helt essensiell. Deretter måtte du finne ei sild, nærmere bestemt ei spekesild. Så måtte silda festes til nevnte grankvist, og da var man klar.

For dersom man hadde et spesielt godt øye til en jente, var dette måten man fikk hinta om at man var interessert. Når natt til lille julaften kom, gikk den unge beileren bort til huset der jenta bodde, og listet seg inn. Grankvisten med silda skulle plasseres på senga hennes, og deretter gjaldt det å komme seg usett ut av huset.

Neste morgen kunne jenta gladelig konstatere at hun hadde en anonym fan. I tillegg visste hun at vedkommende både evnet å finne en grankvist i skogen, hadde råd til ett stykke spekesild, og var i stand til å snike seg inn på rommet hennes usett. I dag ville man vel sannsynligvis blitt både politianmeldt og innlagt på mentalsykehus for å gjøre noe sånt, men i gamle dager var dette riktig stas.

Etter hvert som grankvister med sild har blitt erstattet med Facebook-likes og Tinder-swipes, har også julskåka endret form. I nyere tid er det kreative pek som er førende. Da svigerfar var ung, var de tre stykker som sammen listet seg inn i en av nabohusene. Med lyddempende ullsokker på, snek de seg lydløst rundt inne i huset, med listige skritt og spissede ører. De fant noen ubrukte doruller, og valgte å rulle disse ut rundt i hele huset. Papprullen i enden av den ene rullen ble ble pent og pyntelig plassert midt oppå ei staselig bløtkake som sto på kjøkkenbordet. Kaka kom ikke til skade, og ungguttene var svært fornøyd med innsatsen da de løp hjem.

I samme periode drev de fleste gårdene med reveoppdrett og pelsproduksjon. To luringer fant ut at de skulle stjele to flådde reveskråtter fra en av gårdene. Disse ble satt opp i elegante sittestillinger på en benk utenfor den lokale landhandelen. Ved siden av satte de et stort skilt hvor det sto: «Ikke gå inn hit, her blir du flådd.» Eieren av butikken tok det heldigvis med godt humør, og dette ble kjent som den beste julskåken på Grytøya det året.

I dag er julskåka selvfølgelig noe begge kjønn kan drive med. Man sniker seg ut i natten og finner på pek hos naboene. Av og til har det riktignok gått litt langt. Slik som den gangen noen spraytagget «GOD JUL» med gullskrift på kyrne. Bonden var ikke videre fornøyd. Heller ikke da posthuset ble gravd ned med snø for fjerde år på rad. Men på Grytøya toppet det seg det året elever på skolen stjal den fine trebåten til rektor og plasserte den på taket på skolen. Det hadde muligens vært innafor, om den ikke hadde blitt skadet i prosessen. Men da ble det også bedt om unnskyldning, og synderne betalte for reparasjonen. For man skal ikke ødelegge ting når man går julskåka. Men dét er ikke en spesielt stor begrensning.

Moderne julskåking kan ta veldig mange former. Nylig ble for eksempel hele trappa, gelender, kost og dørmatte på tidligere nevnte lokalbutikk pakket inn i gavepapir. Et annet år hadde noen majones på alle utendørs dørhåndtak i et stort område.

Ved en annen anledning var det noen som hang opp plakater og la lapper i postkasser, hvor det ble invitert til å bli med i «Gjemelsklubben». Der kunne både store og små være med. Ifølge plakatene var det Hege og Trond, et trivelige og initiativrikt par som bor på øya, som sto bak initiativet. De hadde selvfølgelig aldri hørt om noen Gjemselsklubb, men begynte plutselig å motta meldinger av typen «Jeg gjemmer meg» fra en rekke både kjente og ukjente som hadde sett plakatene. Det skulle koste ti kroner å delta, og gjemselsområdet var tydelig definert.

Det kan vel innrømmes nå at jeg og kona var involvert i akkurat denne julskåken, og at vi prøvde å se om noen møtte opp for å delta på gjemsel. Men det var jo vanskelig å si, siden hele poenget var å gjemme seg i to timer. Men dersom noen kom dit med uforrettet sak, hang det en pose med godteri på døra til den lokale butikken, med hilsen fra Julskåka til eventuelle gjemselsdeltakere. Så riktig så slemme var ikke julskåkingene den gangen.

Men her er det bare å bruke kreativiteten. For her har vi rett og slett en gammel, norsk juletradisjon som ihvertfall vi synes bør spres til flere regioner. Og rekker man ikke julskåka, har man også nyttårsskåka natt til nyttårsaften, som er akkurat det samme. En slags bonusrunde. I en verden med veldig mye alvor synes jeg vi skal sette av tid til mer lek og sprell i nabolaget. Vi skal ihvertfall ut! Og enda er det litt tid til å planlegge noen kreative fantestreker også.

God julskåka!