For egen regning

I den søte juleplastikktida

Nå vet vi bedre På kunstgressbaner over hele Norge ligger det tonnevis med gummikuler som stammer fra gamle bildekk. Bare fra en enkelt kunstgressbane forsvinner det tonnevis av gummi hvert år, Gummi og plast truer havet og ennå har vi ikke sett alle skadevirkningene av det for oss mennesker. Lysten til å kjøpe plastjuletre er borte – for godt.Foto: Anlaug Ulsund,

NAMDALSAVISA

Hvorfor kan det ikke koste en hundrelapp for en plastbærepose i butikken? Eller hvor lenge må vi vente på at statsminister Erna Solberg kommer til Stortinget med forslag om å forby posene? Må vi vente til Miljøpartiet De Grønne sitter i regjering?

På tampen av året er det vanlig å gjøre opp status. Hvis en ser på det internasjonale nyhetsbildet, er det som tidligere. Katastrofer og elendighet, som for det meste er mennskeskapt.

Alt dette gjør inntrykk, men jeg fikk en oppvåkning 2. februar i år. Da kom nyheten om hvalen på stranda ved Sotra. Den hadde en unormal atferd og ble avlivet. Svaret på hvorfor kom da forskerne åpnet magen på hvalen. Det stakkars dyret hadde svelget 30 plastposer.

Det ble en internasjonal nyhet. Jeg visste at havet har blitt brukt til dumpingplass for avfall i årtier, men dette var noe annet. Jeg ble uvel.

Velkommen etter, kan mange med rette si. Det gjelder nok ikke bare meg.

Tidligere NA-journalist Inger Lise Hammerstøm skrev denne uka en informativ reportasje i Aftenposten om den usynlige plasten, som er over alt.

Hun forteller om den idealistiske marinbiologstudenten Richard Thompsen som var den første til å påvise mikroplast på strendene i England i 1994. Hammerstrøm skriver at vi like godt kan bli kjent med begrepene mikro- og nanoplast. Hvert år havner 950.000 tonn mikroplast i havet, og det er bare den globale oppvarminga som utgjør en større trussel for menneskeheten.

Det er kanskje ikke slikt vi skal ha bry oss om i den søte juletida når vi går og handler oss et juletre av plast.

Jo, hvorfor ikke? Det sier seg selv at vi ikke kan kvitte oss med all plasten over natta, men hva med et mer bevisst forbruk? Som plastposer i butikker. 1. juli i år ble de forbudt i Frankrike. Vel var de tynnere enn de norske, men er det så viktig?

Først denne uka ble jeg klar over at en plastpose kan bli til 1,75 millioner biter i havet.

At eksempelvis matvarekjedene tror at det er god merkevarebygging å ha logoen på plastposer, er for meg en gåte.

VG skrev mandag at stikkprøver fra drikkevannet fra tilfeldige kommuner viste at hundretusener av nordmenn kan ha bitte små plastbiter i vannet fra springen.

Samme avis skrev at fire av fem blåskjell fra deler av norskekysten ble det funnet plastbiter. Vi får det alstå på matbordet. Ennå er det ikke slått fast hvilke skadevirkninger dette kan ha for for oss mennesker. Sunt kan det umulig være.

Jeg støtter de som vil forby plastposer i butikker. Andre land har gjort det, så hvorfor ikke? Bråk vil det bli, men jeg tror at viljen til å bidra er større nå enn bare ett år tilbake i tid.

Se bare på hvor mange som deltar for å rydde opp langs kysten. På det feltet var blant andre oppdrettsselskapene i Namdalen tidlig ute for å sette det i et system.

Jeg og du, og Norge alene, kan ikke alene redde verden fra eksempelvis plast, men vi kan vise veg for å begrense denne forurensinga. For dette er menneskeskapt – det må selv Frp-folk kunne innrømme.

Så får næringslivet og industrien ta sin del av ansvaret, og kostnader. Lederne der er vel som oss andre. Vi som vil ha ren mat og drikke vann uten plastbiter.

Om det ikke blir et forbud, kan vel regjeringa gjøre et seriøst forsøk på innføre plastposeavgifta igjen. Denne gangen som et miljøtiltak, og ikke som ei panikkløsning for få snekret sammen et statsbudsjett langt utpå natta.

Avgiftene kan brukes til tiltak for å rydde opp. Det er nok å ta tak i.

Jeg er ikke alltid enig med naturvernere og Miljøpartiet De Grønne, men det er bra at de aldri gir oss fred. Som miljøets fremste forsvarsadvokater må vi tåle spissformuleringer og forslag til krevende løsninger fra den kanten. De har visst om plasten i lang tid, men ikke blitt hørt.

Herved ønsker jeg Kari og Ola Nordmann ei mest mulig plastfri jul!