Men jeg stoler hundre prosent på hunden min!

Foto: Liv Tømmermo-Reitan

NAMDALSAVISA

På mine tre år som osloborger har jeg lagt merke til en ting som ofte skjer. For det kan godt hende at den tilfeldige hundeeieren jeg og venninna mi møtte langs Akerselva i Oslo i fjor, tenkte nøyaktig det samme om sin stramme rottweiler der dama nøt en fredelig kveldstur. Og langs Akerselva er det veldig fint å jogge. Derfor begynte jeg og venninna mi på et rolig drag opp en bakketopp, hvor denne rottweileren instinktivt glefset tak i låret til venninna mi.

Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at denne mentaliteten også bor i Namdalen. Det finnes mest sannsynlig også mange reddharer i lysløypene og på stiene i distriktet vårt, og derfor synes jeg det er en god dose naivitet ute og går hva gjelder hundeeiere og forholdet til hunden deres.

For sist jeg sjekket, er hunder dyr med instinkter vi mennesker ikke kan kontrollere. Når jeg jogger i lysløypa og møter det jeg først trodde var en stor bjørnunge, lurer jeg på hvordan de to jentene foran de til sammen fire hundene, hadde tenkt å få kontroll over den enorme St. Bernhards-hunden som lusket løs bak dem. Jeg er ikke redd for hunder eller å bli angrepet eller bitt av dem, men et lite googlesøk forteller meg at det faktisk er tusenvis med tilfeller av hundebitt som fører til legebehandling per år i Norge.

Da er det jo nesten et lite paradoks å se så mange hundeeiere i marka som lar bikkjene flagre løst mellom beina på både kjente og ukjente. I Namdalen er det milevis med lysløyper, stier og turmuligheter, og nesten like mange turglade mennesker. Ikke alle er like begeistret for hunder – noen er faktisk livredde. Likevel velger overraskende mange å stole blindt på at den løse hunden deres ikke handler på instinkt og gjør noe eieren ikke har kontroll over.

Bare fordi at din hund oppfører seg eksemplarisk, betyr ikke det at alle andre hunder klarer å gjøre det samme. Hvordan kan du stole på at hunden din, den snilleste og fineste hunden du vet om, ikke går i tottene på en annen, løs hund, som kommer logrende bortover stien? Det kan du ikke vite. Eller at en tilfeldig passerende er en person med hundeskrekk som reagerer med høylytte rop?

Hvorfor skal du da bryte regelen om båndtvang når det tar deg maks ti sekunder å feste båndet på den firbeinte vennen din? Et hundebitt kan i verste fall ende med avlivning, og da tenker jeg vi sier at den firbeinte og gode bestevennen din ikke er så god lenger.

Jeg er vokst opp med hund. Han er så klart den fineste hunden i hele verden. Synes jeg. Men det er nettopp det som er poenget mitt: Du blir såpass blind på hunden din, barna dine, kjæresten din, at du fort tenker at de oppfører seg eksemplarisk bare fordi de tilhører deg. Det kan faktisk hende at hunden eller datteren eller sønnen din ikke er så perfekt og veloppdragen som du tror. Det kan faktisk hende at barna dine ikke bare sier pene ting til de andre barna. Godtroende går vi rundt med en forestilling om at vår egen

familie av to- og firbeinte, våre kjære, de flinkeste og snilleste, de gjør aldri noe galt, de er aldri involvert i noe – det er det jo andre som står for. Det er min hund som er snill og god, min datter, min sønn som ikke holder på med mobbing. Hva gjelder andre bikkjer eller kids, det er ikke min sak, er det tydeligvis ganske lett å tenke.

Men det ville blitt ganske kaotisk hvis alle skulle tenke på den måten. Hva hvis alle skulle stolt blindt på hunden sin og sluppet den løs, fordi den er så «veloppdragen» og stoler på deg? Perfeksjon er ikke mulig å oppnå, verken for dyr eller mennesker, og jeg vet smertelig godt hvor mye ugagn den varme, svarte hundekroppen hjemme hos meg kan finne på. Og jeg kjenner også noen som blir stive som en trestokk hvis en løs hund løper fram og tilbake i lysløypa.

Det glorifiserte og overdrevne bildet av at din hund aldri gjør noe gærent, kan du legge fra deg. Når jeg tar meg en fredelig sykkeltur på en skogsvei i Oslo, blir jeg både redd og litt lei meg når sykkelhjulene nesten får intimkontakt med en lodden, hvit hund uten bånd. Hvor er kontrollen, liksom? Jeg kunne umulig vite at det nesten skulle løpe en løs hund inn i hjulet mitt. Fugler, dyr, biler, barn og mennesker som er redd for hunder, kan dukke opp når som helst og hvor som helst.

Da hjelper det ikke å si at du stoler på et dyr som du ikke engang kan snakke med. For på slutten av dagen er alle små, store, rare, fine og annerledes hunder rundt omkring i Namdalen, et rovdyr som handler på instinkt.

Det enkle kan noen ganger være det vanskeligste: Bruk bånd på hunden din, det er dessverre ikke alle som synes den er like fin selv om den er din.