Jakten på julesilda

NAMDALSAVISA

Av alle mangfoldige juleforberedelser, er det i år en spesiell aktivitet jeg vil framheve.

Midt i november, da lengselen etter sjøluft ble for stor, dro jeg strakaste veien hjem til Namdalen og Hasvåg. Dette behovet kan melde seg raskt, og du må få ræva i gir – for sjelden oppleves bylufta så kvelende som når hjemlengselen er stor. Det er noe eget med å ta turen hjem sånn midt i uka, sent på høsten. Det er lite folk hjemme på grunn av førstnevnte, og vilt og vakkert vær grunnet sistnevnte. «Landvindsrokken»*, som har blåst og herjet i hele høst, var selvfølgelig også til stede. Det hadde ikke blitt det samme uten.

På dag 1 skulle vi, til min store fornøyelse, på julesildfangst. Pappa, onkel og jeg. For å ha det helt klart, dreier ikke dette seg om å bykse rundt på diverse matbutikker for å kapre en spesiell type julesild på glass. Nå nei, det er den gode gamle sorten av typen selvfangst det er snakk om. Samtidig som det er noe nasjonalromantisk over det å stå opp grytidlig om morgenen for å dra på sjøen i november, er også tanken på julesild kjærkommen. Selv er jeg en stor tilhenger av tomatsild, og kan ikke forstå hvordan julefrokostene hadde blitt uten denne. Så jeg pakka ned kameraet, og forestilte meg både ett og to blinkskudd bestående av båt, sjø og baljer fulle av sild. Riktig så fint skulle dette bli. Ifølge pappa er det bitende kaldt på bøljan blå om dagen, og det var bare å kle seg deretter. Bobleklær og oljehyre da altså. Og kamera. Til min store forbauselse var det bølger allerede ute ved moloen.

Dette er sjeldent syn i sommerhalvåret må vite. Her var det bare å gjemme kameraet og dra lua godt nedover ørene. I putrende tempo i retning garnene, dukket novembersola opp og sørget for magisk morgenstemning over skjær og holmer. Snakk om herlig start på dagen! Dette får du ikke i byen, tenkte jeg for meg selv og gliste. Jo lenger ute ut vi kom, jo verre ble imidlertid bølgene. Aldri hadde jeg trodd at det kunne bli såpass «sjøbol»* inne i en fjord. Her var det bare å klamre seg fast med både hender og føtter, skulle en holde seg innafor båtens fire (eller to?) vegger. Ved en forglemmelse glapp jeg taket, og hoppet opp og ned så det kjentes ut som samtlige organer fikk seg et realt jump. En kan bli ør i hodet av sånt. Sjøsprøyten sto som den reneste floingen, og jeg begynte nesten å bli redd.

Jeg prøvde å gjøre tegn om hvorvidt noen hadde planer om å melde retrett, men fikk liten respons. Vel mye å risikere for et par sild, tenkte jeg for meg selv, og krysset fingre og tær for at dette skulle ende godt. Med øynene på gløtt, (ja, det er ikke bare bare med linser i landvindsrokk) oppdaget jeg at vi var kommet til første garn. Her var det bare å sette sjøbein og hale i vei. Ingen sild. OK. Litt av en utflukt for null sild. På veien hjemover igjen var det heldigvis medvind, og en trengte ikke spenne alle muskler for å holde seg om bord. Jeg dro boblehetta over hodet, og tenkte på både et og annet NRK-program om ville eventyr i Norges skjærgård. På neste garn var det heldigvis mer fiskelykke, og tanken på sild av typen tomat, sennep og sur ble mer realistisk. Sildefiske har jeg nok sjelden eller aldri deltatt på før. Jeg gløtter nostalgisk på farfars snirklete løkkeskrift på blåsene, blir rørt og samtidig påminnet at sildefangst av dette kaliberet trolig er en utdøende aktivitet.

Ytterligere sentimentale tanker blir det ikke tid til, for «dekksguten» må «sjå te å dra opp nota». I baljen ligger det både makrell, sild og «annen sort» om hverandre. Sistnevnte var altså en ukjent sort, mest sannsynlig av russisk opphav. Tvilsom type, skal en tro de to brødrene Jacobsen.

Tilbake i trygt farvann, er utmattelsen så stor at det nesten er vanskelig å komme seg opp fra båten. For ei treningsøkt! Og for en opplevelse.

Kamera ligger fortsatt trygt gjemt, og det er bare å le av tanken på fotoseansen jeg hadde planer om å realisere. «Landvindsrokken» skal en imidlertid aldri kimse av, selv om en sådan båttur verken kunne betraktes som skummel eller utrygg ifølge tidligere nevnte brødre. Og tanken på å snu? Nei, den var det visst ingen andre enn meg som hadde kjent på. Undertegnede var tydeligvis bare uerfaren med vinterfiske. Og det faktum at julesildfangst medfører blåflekker, verkende lemmer og båtturer som ikke kan sammenlignes med de en gjennomfører på sommeren. Jeg tipper jeg kommer til å spise tomatsild med en anelse stoltere mine i år, for den strabasiøse jakten har jeg jammen deltatt på. Ikke tror jeg det var siste gang heller.

Riktig god julesild ønskes dere alle!

*Landvindsrokk har ingenting å gjøre med hverken rock eller en rokk, men dreier seg om kraftig vind fra land eller øst, og mot sjøen.

*Sjøbol er svære bølger i sjø/hav.