Da Josef glemte buksa

Tegning: Knut Høihjelle

NAMDALSAVISA

I det delvis mørklagte klasserommet satt mødre, fedre, besteforeldre og søsken i stille forventning og ventet. De ventet på en av julas stolteste tradisjoner. Det berømte julespillet der mer eller mindre motiverte unger skulle gi sin fortolkning av hendelsene i Betlehem for drøyt 2000 år siden. Hendelser som i skuespillform har gitt traumer til mange generasjoner med vordende skuespillere.

Roller var fordelt etter prinsippet om at alle skulle ha en. Noen var heldige og fikk roller i rampelyset, og andre ble avspist med å gi liv til tre og busker eller som femte hyrde.

Inn på scenen, eller i hvert fall den delen av klasserommet som denne kvelden skulle være scene, skred kveldens forteller. Han hadde tapt loddtrekninga med klassekameratene og nå måtte skolens mest sjenerte gutt ønske velkommen til juleavslutning. Selv ville han heller spille et tre.

Ingen hadde husket å tenne lysene før forestillinga startet, og iført hyrdenes favorittkostyme, det vil si en striesekk der det var klippet hull til armer og hode, sto han der i halvmørket og mumlet fram en kjapp gjennomgang av hendelsene som ledet opp til mirakelet i Betlehem. Den gjennomgangen var det heldigvis bare noen på første rad som fikk med seg.

– Altså var det slik at på julekvelden skulle det skrives på et manntall, og det var ikke hjerterom å oppdrive. Det eneste hjerterommet som Josef og kjerringa hans fant var et fjøs. Og der fødte de begge et barn i ei krybbe selv om hun var jomfru. Men pappa sier at hun ikke kunne være særlig fanatisk som jomfru.

Omsider fant noen lysbryteren og fikk badet scenen i lys. Da fikk fortelleren en smule sceneskrekk og stormet mot døra, der han møtte en tydelig gravid Maria på tur inn for å lete etter både hjerterom og husrom.

Fortelleren var som vanlig i den alderen litt mindre enn sin jevngamle klassevenninne Maria, og hans pannebrask var i samme høyde som hennes nese. Noe som medførte spontan neseblødning, og en liten pause i skuespillet.

Maria var imidlertid av det tøffe slaget, og etter noen minutter var hun klar igjen. Selv om hun så litt merkelig ut med en halv tørkerull stappet inn i hvert nesebor.

The show must go on

Skuespillet ble restartet, denne gangen uten fortelleren som nå hadde gått heim, og Maria kunne gjøre sin entre i lag med Josef.

Den lille pausen hadde imidlertid gjort noe med nervene til Josef. Like før han skulle på scenen måtte han innom toalettet for å kvitte seg med nervøsskvetten. Selve hovedoperasjonen gikk bra, men da han skulle vaske hendene, hadde en av hyrdene satt en teipbit på vannkrana med den følge at vann sprutet over alt på toalettet. Også på buksene til den unge Josef.

Hans mor hadde sagt at man skal ikke gå i bløte bukser, så han tok dem like godt av for tørking. Da kom signalet om å entre scenen igjen.

I utgangspunktet var ikke det noe problem. Josef, selv uten bukse, var ulastelig antrukket i minst to lag med drapert sengetøy. Josef var så til de grader inntullet i laken at han så mer ut som en dugelig porsjon med sukkerspinn. Det vil si, det var ikke et problem før sikkerhetsnåla viste seg å ikke være så sikker som alle mente.

Det var innsparinger i skoleverket, og selv om det kanskje ikke forelå et kommunalt vedtak på det, ble alle ungene utstyrt med ei sikkerhetsnål hver for å holde eventuelle løstsittende kostymer på plass. Og et laken var så til de grader løstsittende, og Josef ble utstyrt med den største av alle sikkerhetsnåler.

Et tydelig knepp

På tur mot herberget skjedde katastrofen. Spenninga var stor i salen og alle spurte seg om Josef og Maria denne gangen skulle bli velsignet med en plass i et etablert overnattingssted, eller om de måtte ta til takke med en stall i år også. Det var så stille at du kunne høre ei knappenål falle. Eller for den del ei sikkerhetsnål gli opp. Og det var den siste lyden de fikk høre. Det illevarslende kneppet fra alle sikkerhetsnålers mor førte veldig raskt til avduking av Josefs legeme etter hvert som lakenkostymet gikk fra å være nettopp kostyme til å være en haug med filler i en ring rundt vinterbleke guttebein.

Men Josef hadde lært leksa. Her var det ikke rom får å rømme scenen. Han gikk uanfektet videre i lag med sin Maria mot herberget.

Herberget var forresten en studie i scenerekvisitt. Ei stor pappeske med ordet «herberge» skrevet i minst fem forskjellige farger over ei improvisert dør, markerte overnattingsstedet. Josef banket på, og ut kom selveste sjefen for vertshuset. Maria ba pent for seg og spurte om de kunne få en plass å overnatte.

Vertshussjefen var sikkert myndig nok i de fleste tilfeller, men da han tok et overblikk over de to, den bukseløse og rødmende Josef og den gravide og neseblødende Maria, smeltet han fullstendig.

– Ja, selvfølgelig. Bare kom inn, sa han og trådte til side for å slippe paret inn i sin ringe bolig.

Dette tydelige bruddet i den sedvanlige hendelsesrekkefølgen gjorde at noen måtte bryte inn. De to vandrerne ble resolutt sendt videre etter en formanende tale av han som hadde vært heldig og fått rollen som tre. Treet mente at vertshusholderen løy, og at det slettes ikke var plass i herberget.

Fødselen og stallen

Endelig var det store øyeblikket kommet. Etter englesang og hyrdenes samling i stallen, lå alt til rette for en vellykket fødsel i den improviserte fødestua mellom kateteret og vinduskarmen.

Om fødselen var vellykket, kan man imidlertid diskutere. Men fort gikk den i alle fall.

Maria hadde gjort seg stor møye med å lage en flott gravidmage. For å gjøre den skikkelig stor og struttende, hadde hun blåst opp en ballong til bristepunktet og gjemt den under lag på lag med dandert sengetøy. Mens Josef sto med sine bukseløse bein i lag med hyrdene og bivånet det hele, skulle den hellige jomfru prøve å lirke ballongen ut av bekledninga. Som ved de fleste fødsler var det trangt om plassen og like før barnets ankomst, sprakk ballongen med et kjempesmell.

Josef var nok litt spent på nedkomsten, og da drønnet kom, skvatt han så etter- trykkelig at jesusbarnet han hadde gjemt bak ryggen i påvente av fødselen ble kastet ut i lufta og ned blant publikum. Selvfølgelig til stor forskrekkelse for mange som ikke var vant med å se nyfødte dukker iført kongekrone slengt vilkårlig rundt i ørska.

Men med litt hjelp fra tilskuerne kom barnet på plass i krybba, og Maria, som for øvrig kom seg veldig fort etter den eksplosive fødselen, kunne ta plass ved siden av krybba.

Endelig var det tid for at de tre vise menn skulle gjøre sin entre. En kreativ lærer ville gjøre en liten vri for at ikke alle skulle ankomme gjennom den samme døra, og vismennene lå gjemt bak noen stoler i kanten av scenen.

Keiser Nero

De tre vismennene var ikke blottet for kreativitet de heller. De mente at minst en av dem burde være mørkhudet. Så i minuttene før de gjemte seg, var en av dem blitt smurt inn med en ganske sjenerøst lag med Nero sukkerkulør. Det er ganske tyntflytende mens det er i flaska, men når det får tid til å tørke, blir det forferdelig seigt. Den Nero-kulørte vismannen hadde gjemt seg godt, og lå flatt ut med ansiktet ned på gulvet. Da stikkordet kom for at vismennene skulle gjøre sin ankomst på scenen, satt han som limt fast til linoleumen.

Og han satt godt. Bedre ble det ikke når hans med-vismenn oppdaget fadesen og prøvde å dra ham løs. En operasjon som ikke gikk helt upåaktet hen hos publikum. Ledsaget som den var av relativt mye skrik og skrål. Det aller meste kom fra keiser Nero som ganske tydelig viste at ikke hele hans vokabular var hentet fra timene med religionsundervisning. Noe var lært i friminuttene også.

Hans kamerater var for øvrig også ivrige bidragsytere til den alminnelige forvirring med sine tilrop. Deres tilmålte tid i rampelyset var nå, og den skulle de ikke gå glipp av.

Det hele gikk fra ille til mye verre når mødrene til de vise menn blandet seg inn i kampen for å skille vismann og linoleum. Beskyldninger om at «din sønn prøver å rive fjeset av min sønn» ble avløst av en felles innsats for å frigjøre skuespilleren fra underlaget. En stund så det ut som jesusbarnet måtte klare seg med bare to gaver, og at vismannen med myrra i et skrin ble utelukket fra selve finalen i årets julespill. Men ved hjelp av litt lunket vann og den store tavlelinjalen, ble omsider kong Nero en fri mann – og de hellige tre konger kunne endelig overrekke sine gaver av gull, røkelse og myrra til de nybakte foreldrene. Som ei forandring fra tidligere år var den ene av dem delvis mørkhudet. Noe av sukkerkuløren og litt hud ble igjen på gulvet bak stolene.

Da de siste klappsalvene begynte å dabbe av, og skuespillerne (unntatt fortelleren som nå hadde kommet seg helt heim) hadde gjort unna både bukking og neiing, kunne endelig lærerne trekke et lettelsens sukk. Heldigvis hadde julespillet i år gått bra – uten de store fadesene.