Fram, gjøglere!

Var det Guds inngripen eller skulle hun takke Bjarne Håkon Hanssen? Hun sto i vegkanten i Foldereid etter å ha kastet bilen til side og unngått å kollidere med en trailer.

Fantastisk – Revy er en fantastisk bevegelse, et lavterskeltilbud for alle som ønsker å stå på en scene, sier en entusiastisk revysjef, Hanne Vilja Sagmo.Foto: Harald Sæterøy (T-A)

Vi ga oss fem år. Nå har vi bodd her i nitten.

NAMDALSAVISA

Det er tidlig i november for to år siden. Den første frostdagen. Hanne Vilja Sagmo hadde vært i Ytre Namdal kvelden før og holdt revykurs. Det var meldt kaldt. Hanne hadde ikke skiftet til vinterdekk og hadde tatt inn på hotellet på Kolvereid for å slippe å kjøre om natta. Men om morgenen starter hun bilen og setter kursen hjem mot Grong. I Foldereid skjer det: Bilen skjærer ut på ei islagt bru og går over i motsatt kjørebane. Og der kommer det en diger trailer midt imot.

– Dette er slutten, tenker Hanne, før hun får en innskytelse, trykker råraskt på gasspedalen, kjører inn i autovernet og unngår kollisjonen med traileren.

– Etterpå parkerte jeg på en avsats der jeg satt og så utover Foldereid. Så tenkte jeg: Var det Guds inngripen? Min neste tanke var: Nei, dette var rask reaksjon takket være keepertreninga med Bjarne Håkon Hanssen.

SPEIDERLEIR Småspeiderne fra Namsos dro på speiderleir med Hanne som nummer to fra venstre.

 

Jentefotball på 70-tallet

Keepertreninga kan spores helt tilbake til 70-tallet. Hyperaktive Hanne var fanget av fotballen før jentene begynte å organisere jentelag. Nå hadde hun hadde kommet seg gjennom både 17–0 tap mot Klompen gutter og fliren til treneren deres, Gjert Arne Kvaløy. Jeg skal vise dem! tenkte Hanne og jentene på Klompen. Jentefotballen rullet videre, flere jentelag kom med. En dag fikk Klompen til og med egen trener: Bjarne Håkon Hanssen.

– Han var kjempegod, husker Hanne, som spilte keeper og fikk spesialtrening på raske reaksjoner. Hun er overbevist om at alt det du lærer på kroppen blir sittende i kroppen, og at de kroppsliggjorte, kjappe bevegelsene ble drevet fram da traileren kom imot den kjølige novemberdagen i Foldereid, trettifem år etter at hun trena på å kaste seg på den grusete Klompenbanen.

– Du slutta med fotballen?

– Jeg ble mer interessert i – LIVET! skoggerler den påtroppende revysjefen på Høylandet.

Vokste opp i fred

Da hadde hun lagt bak seg en paradisisk barndom i Nordahl Griegs veg i Namsos, på ei tid da de slapp ut femti unger på femti meter i gata på Bjørum. Hanne var nummer tre i søsterrekka i familien Sagmo, slapp billig unna oppdragelsesprinsippene og fikk vokse opp i fred, mener hun i ettertid. Oppdragelsen hun fikk i gata var god, litt hauk over hauk, men samtidig måtte du lære deg å ta hensyn. Hun skal ha vært et initiativrikt, gatesmart barn som likte at det skjedde mye, og hvis ikke sørget hun selv for at det skjedde noe.

– Jeg tror mora mi skjemtes når hun hørte hvordan jeg kommanderte i gata, sier Hanne.

Den gangen skjermet de barndommen og du måtte du være ti år for å få begynne med noe organisert. Da ville Hanne begynne på alt!

– Jeg hadde venta så lenge, jeg sto og spola, husker hun.

Så hun troppa opp på speideren, skolemusikken, kor, fotball, friidrett og til og med judo.

– Den gangen var det lav terskel på alt. Det var bare å møte opp, ingen spurte etter underskrift fra foreldrene, sier Hanne.

– Veit foreldrene dine at du begynner? var det en som spurte.

– Ja.

– Syns de at det er greit?

– Jada.

Så inn bar det, i skolemusikken der hun valgte klarinett fordi faren til ei venninne spilte det. Etter ett år ville hun over på fløyte.

– Jeg lærte meg å spille i all hemmelighet. Så gikk jeg til fløytelæreren. Han sa han ikke hadde anledning til å undervise meg, men det slapp han, for jeg kunne spille. Og da fikk jeg være med likevel.

– Er ikke fløyta litt sart for deg?

– I korpset var det to fløyter og åtte klarinetter. Klarinettisten ble for anonym. Å spille andreklarinett var ikke noe for meg. Fløyte, med overtoner, derimot, høres bedre, sier Hanne.

OVERTAR 1. november overtok Hanne Vilja Sagmo som konstituert daglig leder i Norsk Revy etter Anita Østby. – Jeg har sagt meg villig til ta jobben til en permanent ansettelse er på plass, forteller Hanne. Foto: Runar Moen

 

Hun fant seg selv i den perioden. Etter å ha spilt fløyte under Terje Addes dirigerende blikk, tent bål i Speidern, trent noen få harde intervaller med Namsen Friidrettsforening og sunget i kor med den sangvinske dirigent Knut Misvær visste Hanne hva som var for henne: Mer lagspiller enn individuell, mer moro enn slit.

– Å springe var et blodslit. Det var og er ikke noe for meg. Heller ikke å gå langt på ski. Det er for monomant. Slalom derimot, sier Hanne og trakterer kaffe på kjøkkenet på Norsk Revyfaglig Senter.

Den politiske oppvåkninga skjedde på videregående.

– Jeg var veldig opptatt av verdens urettferdighet, jeg var jo minst i søskenflokken, hehe, sier hun.

Vi er i begynnelsen av åttitallet. Krig og fred og sånt blir diskutert i alle leire. Alle piler pekte i retning av at Hanne skulle ende på venstresida.

– SV?

– Av alle ting melder jeg meg først inn i Unge Høyre, bekjenner Hanne.

Det hadde seg slik at hun ville melde seg på et kurs om forsvarspolitikk arrangert av Folk og Forsvar. Der krevde arrangøren at deltakerne var medlem i en politisk organisasjon. Hanne var ikke det, og meldte seg raskt inn i Høyre.

– Det var et artig kurs, verdt helga og høyremedlemskap i to dager, ler hun.

Som engasjert deltaker i sosialistisk studiesirkel, ledet av Sissel Thorsen, ble den politiske balansen etter en stund gjenopprettet og feminismen styrket.

Høsten etter videregående søkte Hanne seg til friluftslinja ved Hallingdal folkeskole, og forlot skolen neste vår, enda mer filosofisk, nysgjerrig og ikke minst miljøbevisst.

– Et veldig berikende år. Jeg husker broren til Hilde Hummelvold og en kompis som fortalte hvordan de reiste rundt i verden og fotograferte urettferdighet. Men det jeg husker best er at de delte en tepose! Det hadde jeg aldri sett før. Og vi fikk lyst til å leve på miljøvennlig vis også, så vi brukte nesten ikke oppvaskmiddel på grunn av enzymene som forurenser vatnet, forteller Hanne, som elsket folkehøgskolelivet. Hun fikk ikke nok! De var flere som liksom ikke klarte å slutte og som derfor søkte sammen i kollektiv da de kom til Oslo.

Jul i skogen Det er jul på den gamle husmannsplassen i Bærumsmarka, der Hanne, Elmer, Karl Elmer og Johanna bor, uten vann og med utedo.Foto: Privat

 

Elmer hoppet lengst

Der jobbet Hanne i barnehage og sparte penger for å reise til Kina. Men undervegs i spareprosjektet skulle hun dra på et elevtreff i Hallingdal, et stevne for dem som hadde gått på folkehøgskolen. Og selvfølgelig bedrev de tidligere elvene på friluftslinja også uteliv på ski. Og i bakken, under dette stevnet, oppdaget Hanne en som hoppet lenger og høyere enn de andre på Telemarkski.

– Han er interessant! tenkte Hanne. Så viste det seg at han het Elmer og skulle til å gå Norge på langs på ski sammen med en amerikaner. Planen var at de to guttene skulle ta toget til Finse og gå derfra.

– Så jeg og ei venninne heiv oss på det samme toget og overrasket dem! Og da vi gikk av på Finse ble skiene gjenglemt på toget. De ble med til Bergen, og vi måtte ta ei overnatting på Finse mens vi venta på at skiene skulle komme med tog fra Bergen neste dag.

I tre og en halv måned gikk Elmer Norge på langs, mens Hanne sendte brev til kjæresten poste restante til Karesuanda, Jokkmokk og Nordkapp. Da Elmer endelig kom tilbake den 17. mai, sto Hanne på Finse og venta.

Kina og Mellom-Amerika

Men det unge paret var ikke klar for å slå seg til ro. Først måtte de dra med den transsibirske jernbanen til Kina, ligge på sovesal i Beijing sammen med hundre andre, sitte på en benk med seksti åpenbart nysgjerrige kinesere rundt seg, og de skulle sitte på restaurant og spise med pinner mens kineserne rundt flira og pekte.

Inn i Tibet med buss kjørte de, i snøstorm der en mann hang utenfor frontvinduet og pusset snø og der de skulle våkne i soveposen om morgenen med en frossen kineser mellom seg som hadde søkt varme. Etter også å ha vært med på å bygge skole i Nicaragua og reist rundt i Guatemala og Mexico ett år satte de kursen tilbake til Norge. Hanne med gulsott.

TEATER i 2009 Rockeulven (Christian Klykken) har god lyst på en liten geitekilling til middag, men geitemor (Hanne Vilja Sagmo) passer godt på ungeflokken sin.Foto: Tone Aftret

 

Husmannsplass med utedo

De var klare for å slå seg til ro.

Hadde det bare vært opp til Elmer så hadde de ikke bodd i hus i det hele tatt.

– Det er takket være meg at vi fikk vi tak over hodet, konstaterer Hanne.

De slo til da de fikk et tilbud om å bo på en husmannsplass som sto for fall i Bærumsmarka. De skulle få bo der hvis de pusset opp. Det var riktig så naturromantisk, med verken innlagt vatn eller do, altså et utmerket sted for friluftsentusiaster med åtte grønlandshunder.

Elmer bestemte seg for å bli snekker og gikk løs på å bygge barnerom og høyloft mens Hanne begynte på statsvitenskap på Blindern.

– Jeg var mer opptatt av å være student på kantina enn på forelesningssalen, slår hun fast. Så hun begynte på lærerskolen i stedet og fikk jobb med alfabetisering og integrering på Møllergata skole. Om somrene dro de til hytta i Li, slik Hanne og søstrene gjorde hver eneste sommer i barndommen.

De hadde bodd på husmannsplassen i tolv år, fått to unger, og hatt til sammen fjorten grønlandshunder da Hanne, Elmer og ungene en sensommer kjørte heim fra sommerferie på hytta i Li.

Som en pakistansk landsby

– Her er det stygt, tenkte Hanne da de kjørte over Karihøgda inn til Oslo. Tanken snodde seg videre, fant feste i småbruket som besteforeldrene hennes ville selge på Bergsmoen.

Og det munnet ut i et: Ok. Vi kjøper og flytter til Grong. Her var ikke Elmer vanskelig å overtale. Det var bare å peke på namdalsk natur, fjell og sjø og hav å padle i. Pluss et hus med innlagt vann og to bad!

– Vi ga oss fem år. Nå har vi bodd her i nitten, sier Hanne.

Lett å flytte var det ikke, for en familie som hadde grodd inn i en Oslo-kultur der folk er sammen med venner som de velger ut fra interesser.

I Grong var det helt annerledes.

– Nesten alle var i slekt. Jeg kom til Grong og jeg følte at alle var søskenbarn. Å komme på bygda er som å komme til en pakistansk landsby. Et kultursjokk. Jeg tenkte at dette ble umulig, men en du må bare melde deg inn i noe. Du går ikke på pub i Grong men du melder deg inn i et lag eller en forening, sier Hanne.

– Alle like viktige i revy

Etterlevelsen av dette er det ingen ting å si på. Fra blandakor til kommunestyret og så med kurs for oppstart av Grong Teaterlag. Hun ble huket av Cabaret Damerne og her kan vi altså ane starten på vegen inn i norsk revy. Grong Teaterlag mottok for øvrig kommunens kulturpris for 2017.

– Revy er en fantastisk bevegelse. Jeg synes det er utrolig at folk stimler sammen på kalde samfunnshus i november, for å skrive tekster og lære koreografi, slik at man kan underholde lokalsamfunnet 3. juledag. Det sier at samhold er viktig og at folk har et uttrykksbehov. Revyen er et lavterskeltilbud for alle som ønsker å være på en scene. Det viktigste er at alle roller er like viktige, om du trekker sceneteppet eller er stjerna i showet. Trøndersk humor er faktisk en av grunnene til at jeg flyttet tilbake til Namdalen. Jeg savnet de morsomme kommentarene. Trøndere er et morsomt folkeslag. Det må vi bygge videre på i det nye Trøndelag, sier Hanne fra revysenteret der hun nå skal lede gjøglere, narrer og komedianter inn i framtida. Det er ingen spøk.

PÅSKE Hanne hopper kjerringa ut av seg.Foto: Privat

Hanne Vilja Sagmo

Alder: 53 år

Familie: Gift med Gisle Elmer Tessem, har barna Karl Elmer (27) og Johanna (23).

Aktuell med: Konstituert leder ved Norsk Revy

Bosted: Bergsmo i Grong

Favorittrett: Marokkansk lammegryte og hvit bacalao.

Hva er det å være modig: – Det er å ta noen valg som krever noe nytt av deg, det å stille seg åpen og ikke ha kontroll.

Hva gjør du på fritida: Går tur med Ludvik, en liten terrier og spiller teater.