Med eller uten krone på

NAMDALSAVISA

Det var som det pleide å være på julaften. Det luktet jul i huset og i vinduet skinte julestjerna, som foreldrene mine kjøpte til min første jul i 1962. Vi ventet, som i årene før. På vår far.

Dette var på 70-tallet. Mens alle andre som jeg visste om, spiste middag klokka fem på julaften, måtte vi vente. Sånn var det ha en musiker i huset.

For organisten var det tre spillinger på julaften. Den siste på sykeheimen, og da kom han som regel heim i god tid etter at mange andre hadde spist multekremen, noen hadde sikkert begynt å pakke opp gavene også.

For en gutt var dette timer som sneglet seg av gårde.

Med tida vokste en av seg utålmodigheten og var egentlig stolt over at å ha en far som spilte julesanger for dem som ikke lenger kunne ferie jul hjemme.

Nå er det savnet etter en far som kommer sigende når julehøytida nærmer seg.

Det hører med livets gang at noen faller fra. Det skal vi jo alle gjøre. I sin første nyttårstale som konge i 1991 startet kong Harald sin tale med å vise til salmen «Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge slekters gang».

Han hadde året før mistet sin far, og denne salmen hadde grepet ham. Det er så mye som har forandret seg opp gjennom historien, men noe forandrer seg aldri – om en er konge eller går gjennom livet uten ei krone på hodet.

Det smerter alltid like mye å måtte ta farvel med noen du er glad i, familiemedlem, venn eller arbeidskollega.

Denne uka mistet vi i NA en god og dyktig arbeidskollega i sykdom. Torfinn Flak var den med lengst fartstid i NA av oss alle. Han var en klippe, som alltid spredte trygghet rundt seg med sin kunnskap om det vi alltid har vært opptatt av i NA; folket i Namdalen.

Når slikt skjer, preger det vår inngang til jula. Sorgen kan være ekstra tung å bære når det egentlig skal bare være glede.

For andre er jula tida for glede og forventninger. Det er en glede i seg selv å være samlet med familien. Til rolige dager i en ellers så hektisk snapchat-tilværelse.

Forventninger kan nå være så mangt. Jeg kommer ennå ikke helt over lille Håkon på tre år, som denne uka ringte inn sitt ønske til julenissen i NA. Han ønsket seg et glass vann og en klementin.

Jula forbinder jeg med kristen en høytid. For et barn ble født. Gutten vokste seg stor og skulle bli en klippe i livet for millioner av mennesker. For de med krone på hodet og de som knapt har til livets opphold. Det er ikke uten grunn at julevangeliet blir lest også av de som ikke er ivrige kirkegjengere. Det er ei flott fortelling.

Det er mange som hevder at norske tradisjoner er krenkende fordi skoleelever må gå i julegudstjenester.

De av foreldrene som finner det skadelig at deres barn får høre om eksempelvis nestekjærlighet, vil måtte få det travelt ellers i hverdagen med å skjerme sine små fra andre uheldige inntrykk. Når det er jul, får en være raus og håpe at de lykkes i sin streben etter det. Men de skulle bare vite at det kan komme mye god livsvisdom fra en kristen, en muslim eller en idealistisk kommunist.

En tvinger ikke noen til å bli noe bare ved å lytte. Barn vokser til og klarer å ta egne valg.

Det er ikke alle som har det like lett i jula. Det vet vi. Heldigvis finnes det de som gjør en uunnværlig innsats for at medmennesker skal få det noe lettere.

Dessverre opplever de at stadig flere personer og familier søker om å få hjelp til mat og pakker til sine barn. Det er så mye annet en vil snakke om enn at forskjellene i Norge blir større og større mellom de som har mye, og de som må klare seg med mindre enn årene før.

Det er ikke et resultat av jula. Det henger nok mer sammen med hvilke politiske partier vi ønsker skal styre landet vårt.

For å være ærlig ønsker jeg meg noe mer sterkt i glasset enn vann i jula. For etter det jeg har hørt, satte også gutten som ble født i en stall, pris på et glass rødvin i voksen alder. Jeg velger å tro på det i alle fall, og stemmer det ikke, får glasset være en av mine små gleder med jula.

God Jul!