Klar for min første identitetskrise

Foto: Bjorn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Den første av to identitetskriser de nærmeste årene kommer allerede om tre dager. Og selv om dette er politikerbestemt, så lever jeg ikke direkte i frykt. Helt ærlig tror jeg verken jeg selv eller slekt og venner andre steder i landet vil merke at jeg skifter fra nordtrønder til trønder.

Faktisk kan jeg ikke minnes at jeg noen gang har presentert meg som nordtrønder. Og når jeg møter fremmede mennesker sør eller nord i landet, slår de som regel fast: «Jaså, du er trønder, du». Ett felles Trøndelags-fylke fra 1. januar faller liksom ganske så naturlig.

Sammen blir de to fylkene en maktfaktor på mange områder, ikke minst innen kultur- og idrettsliv. Jeg har aldri sjekket, men jeg er ganske sikker på trøndere dominerer statistikken for norske medaljer i vinter-OL.

Noe heder og ære har vi også hentet fra internasjonale fotballarenaer de siste årtiene. Det skorter heller ikke på musikere, skuespillere og andre artister og kunstnere med adresse i de to Trøndelagsfylkene.

Jeg er atskillig mer usikker på hvilken geografisk identitet jeg får lokalt om to år. Blir jeg viknaværing, nærøyværing eller ytternamdaling? Det «bryr meg egentlig midt oppå ryggen», som ungdommen sier. I sinn og skinn har jeg ansett meg som ytternamdaling i mange, mange år. Jeg bor i Nærøy, har hytte i Vikna og arbeider over hele ytter- distriktet.

Hva navnet på den sammenslåtte kommunen blir, spiller egentlig ikke så stor rolle for meg. Men jeg synes under- teksten i markedsføringa av den nye kommune bør være «Kystriket i Trøndelag». For det er det vi bor i. Storhav, øyer og fjordlandskap preger naturen helt til vi når fjellriket mot øst. Havlandet er også et godt navn, men det dekker ikke helt.

Men frykt ikke, som det står i skriften. Vi forblir innbyggere i den bygda vi alltid har vært – fortsatt.

Det er 53 år siden Nærøy ble «storkommune», men folk er fortsatt fra Foldereid, Gravvik og Salsbruket. Og de vil være fra Garstad, Austafjord og Ofstad i all framtid.

1. januar er jeg fremdeles fra Kolvereid og snakker dialekta der, om fylket mitt heter Trøndelag.

Litt av sjela mi ligger riktignok tilbake i Lofoten, der jeg ble født og bodde mine tidligste leveår. Ifølge mine foreldre var mine første ord på klingende nordnorsk jeg da jeg steg i land på hurtigrutekaia i Rørvik, tre og et halvt år gammel:

– Du mor, snakke æ trønder no?

Det tok litt tid, men nå blir jeg snart oppfattet som trønder.