Torgeir Ovesen til minne

NAMDALSAVISA

Under innspurten til julekvelden skjedde det som vi alle minst av alt venta kunne skje, Torgeir gikk bort. Han forlot oss alle, men det er deg, Kaye, som det rammer aller, aller mest. Det er bare den som har vært oppe i slik situasjon, hvor din aller nærmeste, din livsledsager og beste venn forsvinner ut av livet – uten noe forvarsel – som forstår korleis du har det. Hva du nå går gjennom, og hva du skal gjennom.

Du Tove var 1 år da mor og far og du flytta opp i Åsli, som stedet heter. Du forteller at du fikk et ekstra sett med mor og far, ettersom du kom til å være nær til dem nede i gården, Othelie og Arne. Du rådde grunnen aleine, var enebarn, men i mai 1952 kom Torgeir. Det var stor stas å trille på Torgeir, men du fikk fort hjelp med det av Birgit, hun som var yngst av gjentene på gården.

Torgeir begynte tidlig å fotfølge Ivar som han ble en stor beundrer av. Her fikk han lære om det som var så spennende og interessant – biler og motorer. De utvikla et godt vennskap som vara livet ut.

Tove vaks til, og det begynte å bli spennende å kanskje kunne dra på fest. Men det var ikke helt lovlig enda, så det kunne nok hende at Tove slo ei lita kvit løgn, at hun skulle på besøk til noen. Så derfor sa Torgeir det en sånn gang: «Æ veit at æ e itj så god te å hjølp a mor o’n far som du e, men æ bruke no itj å lyg.»

Mens Tove fløtta ut og stifta familie, valgte Torgeir å fortsette å bu sammen med foreldrene, og etterkvart ble det bare Torgeir og faren. I flere samtaler med Idar uttrykte han bekymring for hvordan det skulle gå med Torgeir den dagen han ikke var mer. Dersom Torgeir skulle finne en partner, så ville han bli glad, og han kunne godt klare seg med bare et lite hjørne i huset. Men dette diskuterte de aldri. Torgeir ble alene, men til manges overraskelse viste han seg flink med mat og bakverk.

Men Torgeir likte seg ikke aleine i huset. Han syntes det var en stusslig tilværelse.

Han savna noen å prate med.

Men utover i 2009 begynte det å skje noe. På nettet hadde han funnet bildet av Kaye, og han festa seg med henne. Det var gjensidig. Kaye sa at Torgeir så så snill ut, og at det var noe med øynene hans. Første gang de hadde kontakt på skype var 23. mai i 2009. Torgeir fortalte at han var så forsiktig og sjenert, at det var Kaye som først sa «Hei!» Det ble etterhvert flere og flere samtaler, og det ble naturlig og godt å snakke sammen. Så i oktober dro Torgeir via Amsterdam til Cebu for første gang. Så våren 2010 gikk turen til Cebu for 2. gang. Endre i Sandnesjøen må nok ta på seg mye av ansvaret for det som nå skjedde. Han satte mot i Torgeir og puffa på. Og det var veldig bra! Takk skal du, Endre!

Vendepunktet kom i oktober 2010, for da Torgeir retunerte var Kaye med hit, og 10. oktober var de i Klinga. Her møtte noen av oss opp for å ønske velkommen.

Og 18. november ble det bryllup og ei fin markering på Svea hos Tove og Asbjørn.

Både Tove og Kaye vil understreke at Torgeir var både hjelpsom og snill. Torgeir ble en svært oppmerksom og snill samlivspartner. Som var der for å lære Kaye alt det som var nytt, og hadde god tålmodighet med henne. For å trekke fram en liten ting; Torgeir var først oppe, og hadde alt på stell når du Kaye skulle starte dagen. La meg få lov til nevne en detalj. Torgeir kom inn og sa «E du våken, snille kjerringa mi?» Dette og mange slike trekk ved Torgeir skal du gjemme i deg, og ta dem fram når du tenker på Torgeir. Det er din dyrebare skatt når du tenker på din gode venn og mann.

For egen del var jeg hos Torgeir på julekvelden, etter en runde på kirkegården. Vi prata sammen i den fine heimen som dere, Kaye og Torgeir, hadde skaffa dere. Jeg satt og tenkte på hvor flink du har vært etter at du kom hit. På alle måter. Du har vist en imponerende ståpåvilje. Og det var aldeles ingen ting som tyda på at dette var siste gang Torgeir og jeg skulle møtes. 1 1/2 time senere skjedde det fryktelige.

For dere, Lars Espen, Anne Marte og Siv Elin, blir det rart når onkel Geia ikke er her lenger, men dere har mange gode minner å sjå tilbake på.

Det er mange som har noe å takke Torgeir for. Han var et utprega ja-menneske, som ikke kjente til ordet nei. Han var villig til å stille opp når det trengtes. Det var fint å ha Torgeir som nabo og venn. Vi vil minnes Torgeir i takknemlighet.