Jula varer helt til påske

Ukeslutt

Birger Aarmo.  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Vi vet jo alle at tittelen ikke stemmer. Jula varer ikke helt til påske. Men den burde gjort det. Da hadde vi fått utsatt de handlingene som ubønnhørlig etterfølger midtvinterblotet til det blir litt varmere i været.

Det jeg tenker på er trimming. I løpet av noen hektiske juledager blir trimming redusert til iherdige øvelser for kjevemusklene, og en liten spasertur i ny og ne for å få opp appetitten (Som om det skulle være nødvendig). Nå skal vi ta skjea i ei anna hånd, selv om det lureste sikkert hadde vært å legge den bort litt tidligere i jula.

Tirsdag kveld var det lysløyperenn, og jeg fikk hint fra husets folk om at jeg burde (måtte) delta. Det ble lite ski- gåing i fjor og det var liten tvil om det var mulig å finne alt av nødvendig utstyr. Slikt har en tendens til å forsvinne mer og mer etter hvert som månedene går, og med to år uten bruk regnet jeg med at skiutstyret var umulig å finne. Eller i beste fall at det skulle ta lang tid å finne alt. Derfor utsatte jeg letinga til rennet egentlig hadde startet med et lite håp om at når alt var funnet, var lyskasterne i løypa forlengst slokket.

Men med min vanlige flaks lå alt der det skulle, og det var bare å iføre seg skikolleksjonen fra sprekere år.

Bedriftslegen påpekte ved siste undersøkelse at det meste var i orden med undertegnede, men det var et lite misforhold mellom to vitale mål: Høyde og vekt. Til tross for at jeg hevdet at det var lengden det var noe feil med, altså at jeg burde vært 2,5 meter, så hevdet han noe annet. Men uansett: Rådet var å bli andpusten og svett på ryggen tre dager i uka. Og før skiskoene var på, hadde jeg oppnådd begge deler. For hvilken idiot har bestemt at det skal være så vanskelig å komme seg ned i et par skisko?

Burde selvfølgelig ha gitt meg der mens jeg enda var noenlunde på topp. Men nei da. Nå skulle skiformen testes i oppkjørte løyper.

Nå ble jeg skikkelig andpusten og svetten rant i strie strømmer nedover ryggen. Dette var blytungt, men omsider hadde jeg fått skiene på og kunne starte årets skisesong. Med skjelvende bein fra skihytta klarte jeg faktisk å holde stilen sånn noenlunde innenfor det man kanskje kan kalle dobbelttak til jeg var kommet rundt første sving og ingen så meg lengre. Derfra og inn gikk det på vilje, med skjelvende bein og med akutt åndenød. Men nå er første turen heldigvis unnagjort, og da blir det nok et år til neste gang.