Hotellekspedisjonen

KREVENDE START Hotell Villa Del Conde i Meloneras på Gran Canaria, med sine to karakteristiske kirketårn. 

NAMDALSAVISA

Utgangspunktet var bra, for vi skulle bo på et av Gran Canarias fineste hoteller på vår første utenlandstur med barn. Slik gikk det:

Forventningene er høye. Vi har hatt en intensiv høst og gleder oss til å slappe av med to uker på et luksushotell. Egentlig hadde vi tenkt å reise til et eller annet eksotisk land, men meslinger (ærlig talt; vaksiner barna deres) eller malaria er et problem på de fleste av disse destinasjonene. Så vi gikk for Gran Canaria, og hotell Villa Del Conde: Der ligger resepsjonen i en kopi av en vakker kirke, og det enorme hotellområdet ser ut som en pittoresk spansk landsby med palmer og bassenger overalt. Et fint alternativ til skitten snøslaps.

Siden charterflyet går grytidlig, må vi starte hjemmefra 04 om morgenen. Det ender med at vi pakker hele natta, og er ganske slitne allerede når vi setter oss i taxien med vår lett døgnville datter på 8 måneder. Vi klarer akkurat å stappe hele berget av kofferter, sekker og barnevogn inn i taxien.

Etter litt lemping, kø-ståing og bleieskift kommer vi oss omsider om bord på flyet, men da begynner kona å bli gradvis mer sjaber. I tillegg begynner dattera å hylskrike, og plutselig er vi selv foreldre til en sånn baby folk håper å slippe å sitte ved siden av på fly. Av en eller annen grunn har vi innbilt oss at flyreisen skal vare fire timer.

Etter tre svært lange timer i flysetet gleder vi oss veldig til vi skal lande. Så kommer det en melding over høyttaleranlegget: I en oppmuntrende tone kan kapteinen meddele oss at vi straks er halvveis, og at det bare er tre timer igjen.

På et eller annet vis kommer vi oss allikevel fram, med ringer under øynene og drømmende blikk. Vi har til og med tatt på oss litt fine klær å reise i, så vi skal stå i stil med det staselige hotellet vi har gledet oss sånn til.

Til slutt finner vi charterbussen som skal kjøre oss til hotellet, og etter 11 timer reising er vi ganske klare for å komme fram. Bussturen skal ta en time. Minuttene snegler seg fram, men familien holder ut. Dattera er blitt blid igjen, og vi tuller med henne mens bussen svinger og stopper på alle hotellene den skal innom. Så ser vi hotellet. De to kirketårnene framstår nærmest sakrale der de titter fram mellom de andre hotellene i området. Vi kommer stadig nærmere, helt til det nesten virker som om vi kjører forbi.

Så rart at vi ikke stopper? Neida, det er sikkert en innkjøring på den andre siden av hotellet, konkluderer vi. Bussen svinger seg videre rundt i nabolaget, og stopper på flere hoteller. Så tar den plutselig av ut på motorveien. DET var rart. Jeg sjekker Google Maps på mobilen, og konstaterer at vi nå er på full fart vekk fra hotellet! Og at det vil ta minst 15 minutter å komme seg tilbake dit. Jeg løper fram i bussen: «Excuse me, when are you stopping at Villa Del Conde?».

Sjåføren klasker seg i panna, og sier «Sorry, sorry!». Dette blir en betydelig omvei, for han velger å kjøre de andre gjestene til sine hoteller først, og vi innser at vi må kjøre buss en time mer enn nødvendig. Dattera begynner å skrike, og mammaen blir mer og mer bilsyk. Til slutt er det bare oss igjen på bussen, og mammaen holder seg fast i setet foran for å ikke kaste opp. Dattera skriker så mye at mammaen må holde henne litt for å trøste, men det hjelper ikke. Tvert imot kommer det en tykk stråle av spy fra vårt lille nurk, over absolutt hele mammaen. I håret, skuldrene, blusen, ansiktet. Det er et avtrykk av mammaen på bussetet hun sitter i.

I dette øyeblikket er det slutt på den norske høfligheten. Jeg mister all forståelse for at det er menneskelig å feile, og skjønner ikke lenger hvorfor han absolutt måtte kjøre de andre gjestene til sine hoteller først. Jeg reiser meg i bussen og brøler til sjåføren: «THE BABY IS THROWING UP ALL OVER HER MOTHER! STOP THE BUS!». Han slenger bussen over til siden, og jeg gjør en kjapp evaluering av mor og barn: Enten står vi i ro her til de føler seg bedre, eller så kjører vi så raskt som fysisk mulig til hotellet. «HOW MANY MINUTES TO THE HOTEL?!». «Only five minutes! Sorrysorrysorry!!!». «THEN DRIVE THERE AS FAST AS YOU CAN!». Det gjorde han.

På nytt ser vi hotellet nærme seg, og denne gangen stanser vi ved inngangspartiet. Jeg slipper mor og barn ut av bussen mens jeg samler sammen bagasjen. Nå klarer ikke mammaen å holde seg lenger, og med dattera på armen kaster hun opp i en spypose, midt i hotellets ekstravagante oppkjørsel. En forvirret pikkolo kommer løpende og forsøker å tørke vekk oppkast med en liten klut. Han prøver seg på en vits: «Maybe you are pregnant again?». Hun ler ikke.

Vi får bagasjen sendt direkte til rommet, og kommer inn i resepsjonsområdet. Det er 30 meter under taket og mellom digre søyler strømmer det klavermusikk. Det blanke gulvet er mye renere enn oss. Utslitte, søvnløse og i varierende grad dekket av spy og reisesvette, sleper vi oss fram til resepsjonen.

En kelner kommer dansende bort til oss med et parat serveringsbrett: «Do you want a glass of champagne?»

Vi takket nei.

PS: Ferien tok seg opp etterpå.