Idrett og likestilling

Den viktigste distansen

Maria S. Wågan har løpt mange lange distanser. Men ingen distanse har vært like lang – og like viktig – som den hun nå har gitt startskuddet til.

Skapte diskusjon: Denne saken om Maria S. Wågan som ikke fikk godkjent sin rekord på grunn av løp i miksfelt, startet en het diskusjon om regelverket for lange løp i friidrett.  Foto: Faksimile fra NA fredag 26. januar

Debatten viser et behov for at også friidrettskretsen tar diskusjonen.

NAMDALSAVISA

Hun hadde ikke forestilt seg hvilken diskusjon hun satte i gang da hun i et øyeblikks oppgitthet etter at nok en rekord ble underkjent uttalte seg til NA etter løpet på Steinkjer sist helg.

For hennes 9,19,78 på 3.000 meter blir aldri stående i rekordbøkene. Fordi hun er kvinne og løp i felt med menn. Da får man ikke sette rekord. Det har paragraf 147 i friidrettens regelbok bestemt.

«Det blir så man spør seg om hvorfor man skal være med, når vi ikke får tida godkjent uansett» sa Maria og pekte på manglende tilbud om egne jentefelt i stevner.

I ettertid har noen reagert på det de mente var feil adresse for kritikken fra Marias side, da de trodde dette handlet om Steinkjer-stevnet spesielt, der Maria hadde fått fortalt – og godtatt, at hun måtte løpe i felt med menn.

Men dette var overhodet ikke noen kritikk mot Steinkjer-arrangørene spesielt. Det var mer en oppgitthet over regelen – i første rekke, og at mange stevnearrangører ikke legger til rette for at damer får løpe i egne felt.

Saken i NA fra forrige fredag ble delt på ei internside for friidrett på Facebook, ei side med flere tusen medlemmer. Saken har fått kommentarfeltene til å koke. På den gjeldende siden er det ingen sak det siste året som har avstedkommet noe i nærheten av samme engasjement som saken om Maria. Og det på ei side der saker om Ingebrigtsen-brødrene, Sondre Nordstad Moen og Karsten Warholm ofte blir omtalt.

Selv om saken ble delt for over ei uke siden, går diskusjonen fortsett glovarm om hvorvidt det er riktig – eller ikke – å godkjenne rekorder som oppnås i miksfelt.

Bare mens disse linjer skrives, propper nye argumenter opp på siden – for og imot – å få godkjent tider som rekorder i felt med menn og kvinner.

En debatt startet av Maria Sagnes Wågan fra Namsos.

Frontene er steile. Noen mener reglene for kretsrekorder må være de samme for verdensrekorder, mens andre mener det må gå an å ha lokale tilpasninger til regelverket.

Og jeg har ikke noen problemer med å skjønne de som ikke ser noen logikk i at en rekord på 3.000 meter ikke kan godkjennes, mens rekorder satt på lengre distanser kan godkjennes som rekord.

Man skulle kanskje tro at effekten av drahjelp blir større dess lenger distansen er.

Mange har også oppfattet hva dette egentlig handler om; nemlig et ønske om likestilling. Og at kvinner ikke automatisk må bli satt i mannlige felt i lokale stevner, bare fordi det er tidsbesparende, noe som Maria selv påpekte i NA-artikkelen.

Flere som selv har oppgaver som stevneledere og har følt på «problematikken» ved stevneavvikling, har kastet seg inn i diskusjonen rundt temaet.

«Jeg forstår det her er snakk om kretsrekord og ikke verdensrekord. Selvsagt bør den type rekorder godkjennes. Jeg har som stevneleder hatt den problemstillinga mange ganger. To menn og en kvinne er påmeldt på en langdistanse. For å forhindre at en mulig rekord skal bli underkjent, har det kommet krav om to heat. Et langdrygt stevne blir enda lenger», heter det i et innlegg.

En av administratorene for siden peker nok på noe helt vesentlig når han i sitt innlegg skriver «Imponert over engasjementet i denne saken. Definitivt et tegn på at saken bør diskuteres».

Forhåpentlig får sistnevnte oppfylt sitt ønske.

Kretsleder Ragnar Prestvik uttalte i NA at de må forholde seg til regelverket, og at de så langt ikke har hatt denne saken til diskusjon i sitt organisasjonsledd i norsk friidrett.

Debatten i kjølvannet av NA-artikkelen viser hvor vanskelig casen er, og at det utvilsomt er behov for å ta debatten også på lokalt nivå.

Da er det to spørsmål som Prestvik & co. må stille seg:

1) Skal det gis lokale tilpasninger (på kretsnivå) i forhold til regel 147 for å godkjenne en rekord?

2) Hvis svaret blir nei på overnevnte spørsmål: hvordan skal man legge til rette for gode stevner, som ikke blir for langdryge, der kvinner får anledning til å sette rekorder også på de lengste øvelsene.

Selv om friidrettskretsen sier de har forholdt seg til reglene fra forbundet, viser debatten at det er behov for at også kretsen tar diskusjonen, uansett hva konklusjonen vil vise seg å bli.

På den måten viser de at de tar kvinnene på alvor.

Lørdag løper Maria Sagnes Wågan for medaljer under NM innendørs i Bærum.

Uansett hvordan det måtte gå der, kommer ingen medaljer opp mot dem hun fortjener for å ha startet denne debatten.

For dette handler om så mye mer enn gull og gode tider.

Dette handler om likestilling.