Alle var enig om at det hadde vært et fint møte

Ukeslutt
NAMDALSAVISA

Jeg husker det som om det var i går. Norsklæreren i fjerde klasse. Vi skulle skrive vår første stil. Mannen foran tavla ga oss tips og råd, før han til slutt sa: «Det kanskje aller viktigste er at dere aldri må avslutte med at alle var enig om at det hadde vært en fin tur».

I tiårene som har gått siden, har jeg gjort mitt aller beste for å følge rådet. Fordi det er godt. Og fordi det rett og slett ikke fins en dårligere avslutning på en god, eller for den del, dårlig historie.

De siste årene har jeg begynt å lure på om min lærer var et unikum. Eller om det historisk sett har vært stort fravær akkurat denne dagen denne lærdommen ble formidlet.

I alle fall blant dem som har endt opp som politikere. Eller de som har ambisjoner om å bli det.

Bare hør ekstra nøye etter neste gang en politiker svarer på et spørsmål om en sak hvor han eller hun ikke har fått gjennomslag.

«Først av alt vil jeg bare si at dette er en viktig sak ...» Svaret vris fort over på noe annet. Gjerne om at kampen fortsetter og at ingenting likevel er avgjort.

En annen variasjon av svaret får vi når en framtredende politiker må fortelle sine tusenvis av velgere hvorfor partiet gjorde det stikk motsatte av det partiet lovet på tro og ære at de ikke skulle gjøre i valgkampen.

For eksempel når eiendomsskatten settes opp.

«Men dere lovet at dette ikke skulle skje. Det er jo derfor du sitter og leder kommunen, kjære ordfører» spør gjerne journalisten og får følgende forsikring som svar:

«Det har vært en veldig god prosess ...»

Dette blir likevel barnemat når vi sammenlikner med den store fortellinga alle politikere er verdensmestere i å fortelle.

Den skjer på alle nivåer, men er særlig framtredende når ordføreren har vært i Oslo for å snakke med noen på Stortinget eller i regjering.

På forhånd har vi fått høre at nå skal det bli veg i vellinga. Nå skal endelig den livsfarlige skolevegen sikres. Det må bare bli sånn, proklameres det.

Du trenger ikke å ha levd lenge, for å skjønne at det ikke skjer. Alle som har klaget på noe vet at det ikke er så lett.

Og det er når jeg snakker med ordføreren om hvordan det gikk i Oslo, ordene til norsklæreren min alltid dukker opp. For selv om ordføreren må reise heim med uforrettet sak, er alltid svaret:

«Det var et veldig godt møte.»