Kommunikasjonsproblemer

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

Sigurd Wongraven savner tida i Namdalen

«Det hadde vært veldig artig å spille i Namsos»

Finsk fjernsynsteater! Det er mulig dere unge kan finne eksempler på YouTube. Hvis ikke, har dere gått glipp av en sjanger som bare et fåtall syntes var severdig, men som var bortimot definisjonen på dagens overskrift.

Ubekreftede rykter vil ha det til at det på syttitallet gikk en sadist i korridorene på NRK Marienlyst som brukte lisenspenger på å kjøpe inn svart/hvite drama fra De tusen sjøers land. Sadisten var sannsynligvis god venn med personen som sto for tekstinga. Når slike produksjoner sto på sendeplanen, ble det lang lunsj på teksteren.

Ny spaltist Sigmund Kveli er selvstendig dagdrivende humorist, Kvelirulant, og en tredel av humorgruppa Kveli Rånes Bremseth. Han er regissør for humorfenomenet Pe Torsa i Kvelia, og en av opphavsmennene til den særegne Kvelihumoren. Han er libygg, bosatt i Namsos. Foto: Bjørn Tore Ness

 

I løpet av en dyster time med sauna, vodka, slåssing, blod og gråt ved en islagt innsjø, kunne det være en håndfull replikker. Det sto på skjermen at de sa «Søren klype» og «Fillern», men stemningen i scenene tilsa at originaluttrykkene muligens var noe saftigere. Innimellom sveipet kameraet over en kropp som hang i ei tørrgran ved ei elv med frostrøyk, og slike bilder trenger heller ikke teksting.

Så døde sadisten i NRK. Jeg ser ikke bort fra at han ble stroppa opp i ei tørrgran av en rasende lisensbetaler. Og siden da har det vært fritt for finsk fjernsynsteater på skjermen, men det har levd i beste velgående rundt diverse kjøkkenbord, på arbeidsplasser og i forbindelse med familieselskaper i etterkant av skilsmisser og arveoppgjør.

Det er mulig at dagens ungdom har hatt godt av å slippe finsk fjernsynsteater som en del av dannelsen. For meg virker det i hvert fall som om den yngre generasjon i mye større grad er i stand til å sette ord på det de er bekymret og redde for, og å beskrive sine innerste følelser. Så har det vel kanskje vært en periode med kulturkollisjoner, der SKAM-generasjonen møter foreldre og besteforeldre fra det finske fjernsynsteateret. Da oppstår det, naturlig nok, kommunikative konflikter.

Av og til taler vi for døve ører. Det er ingen god opplevelse når du mener at du har et viktig budskap, og mottakeren enten responderer med øredøvende stillhet, eller påstand om at ditt problem ikke er noe problem.

Kommunikasjon er en forutsetning for utvikling på alle plan. Den må tilpasses behovet, den må være presis og den må være tilgjengelig.

Lokalpolitikere og representanter fra næringslivet i Namdalen sier at Samferdselsdepartementets anbudskriterier og Widerøes flyruter fra april neste år gir et for dårlig kommunikasjonstilbud i Namdalen. Samferdselsministeren sier at det blir godt nok. Jeg vet hvem jeg tror på. Dersom det ikke har skjedd noe revolusjonerende på skofronten, som jeg ikke har fått med meg, så er det vel fortsatt den som har dem på som kjenner hvor de klemmer.

Dere husker vel eventyret om den døve snekkeren som hadde standardsvar på de spørsmålene han regnet med ville komme. Kommunikasjonen mellom distriktene og Samferdselsdepartementet minner av og til om dette eventyret. «God dag, mann» blir besvart med «Økseskaft».

Før min tid bodde det en legendarisk mann i Murutorpet, like ved riksgrensa i Lierne. Han het Anders Tångring, og i sin frustrasjon over byråkratiet uttalte han at «Det nytter inte att tala åt dom, man måste skriva det på en bräda och banka det in i skallen på dom!» Noen kunne vel av og til tenke seg å ansette salige Tångring som kommunikasjonsrådgiver.

Årets næringskonferanse hadde slagordet Connecting Namdalen. Bredbåndsutbyggingen er godt i gang mange steder i distriktet, og det er en viktig faktor for at det skal være mennesker i begge ender av båndet i framtida også.

At prinsippet om fri konkurranse skal gå foran kvaliteten på tilbudet, er et politisk valg. Dersom vi virkelig vil ha kveldsfly til Namsos og lørdagsaviser i postkassa, så må vi kommunisere det tydelig til dem som har makt til å gjøre noe med det. Dersom de menneskene vi har valgt til å styre utviklinga ikke hører på det vi sier, må vi erstatte dem med noen som gjør det.

Jeg husker også fjernsynsteateret av Olav Duuns «Medmenneske». Det var noe mer gjenkjennbart enn den finske varianten, selv om det var lange sekvenser uten særlig behov for teksting der også. Det handlet om namdalske familieforhold for ca. hundre år siden.

Etter slike tilbakeblikk, kan vi kanskje si at vi har blitt litt bedre på kommunikasjon i vår lille del av verden. Flere gamle foreldre og små barn får jevnlig høre at de er elsket. Flere unge tør å si ja til en kjærlighet som foreldrene aldri snakket om, og flere tør å fortelle at livet er litt for tungt til at det kan bæres uten hjelp.

Kanskje den vanskelige kommunikasjonen egentlig bare handler om å være medmenneske?

Mer å lese på Namdalsavisa: