Dystopisk julebrev fra 2016

(Foto: Tegning: Knut Høihjelle)

Foto: Tegning: Knut Høihjelle

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Det lir mot jul. Snart skal vi samles om akevitt, julefred og delfiafett – og minnes året som er gått mens vi er takknemlige for alt det gode vi har opplevd. Eventuelt feire at vi har overlevd 2016 – dette herrens år ingen bør notere noe særlig om i historiebøkene av hensyn til alles omdømme.

I januar var vi fulle av optimisme. Ingen hadde ennå hørt om italiensk lypsyl. Kongen minnet om at den som er sterk også må være snill. Regjeringen skulle satse på frihet, tillit og hverdagsintegrering. Og et samlet næringsliv var enige om å ta samfunnsansvar og noe med det grønne skiftet.

Det gikk hele seks dager av det nye året før Nord-Korea prøvesprengte ei hydrogenbombe og tjue dager før ISIS sprengte det eldste kristne tempelet i Irak. Og hele tiden skylte det nye skjebner inn på strendene i Lesbos, Sicilia og Lampedusa.

I Norge varte jula helt til påske med debatten om debatten på internett. Noen bekymra seg for polarisering. Andre for at vi ble for politisk korrekte. Atter andre for hets mot kvinner, muslimer eller en kombinasjon av de to. Uansett måtte alle ta ansvar for ytringsklimaet og la meningene sine skli litt mer mot høyre, så ikke regjeringsmedlemmer, karikaturtegnere eller mannesladregruppa Ottar skulle føle seg motsagt og uthengt og tappet for alt av ytringsfrihet.

Mediene ga etter for plantede sannheter fra styrende myndigheter og takka farvel til analytisk innsikt. Politikerne bekledde rollene som både folk flest og eliten og pludra med seg selv på Dagsnytt Atten. Og det ble en etablert sannhet at man ikke kan kritisere dem man misliker i sosiale medier, fordi det bare gir bensin på deres bål. Bedre da å overlate hele

Facebook til avisredaktører, integreringsministre, Espen Teigen og eksperter på italiensk lypsyl.

Vi måtte også ta noen valg i 2016. Det britiske folk valgte seg ut av EU, og italienerne valgte seg inn i mer politisk kaos. Bak det hele sto et par bleike menn i skreddersydde dresser og stilte ultimatum, fordi de var bombesikker på at alle elsket dem, mens folket brukte de kanalene de har igjen til å si fra om at de var misfornøyd, uavhengig av hva saken ellers var.

Så kom Donald Trump på valg som landshøvding i USA. Og alle dro av sted for å markere avstand på Facebook, Twitter og Instagram. De lagde de memes som sa at Donald var en dritt, de var sjokkerte over rasisme, kvinnefiendtlighet og uvitenhet, og de kunne aldri se for seg en framtid med en narsissist som president i verdens mest narsissistiske land. Men de stemte jo på han likevel, for heller ikke de ville ha en kvinnelig sjef.

Mange orka rett og slett ikke å overleve 2016. I retrospekt kan man vise forståelse for at verken Leonard Cohen,

David Bowie eller Kanye Wests generelle forstand er blant oss mer, men la oss ta et øyeblikks stillhet for humanismen. For også den forlot oss da nye skjebner skylte i land i Lesbos, Sicilia og Lampedusa. Alle så vi på disse skjebnene og tenkte at dette heldigvis ikke gjaldt oss. Vi hadde nok med alle som kom på sykkel fra Russland, og det så justisminister Anders Anundsen lenge og vel på før han bygde et gjerde, så heller ikke det skulle være vårt problem.

Det var ikke plass til noen i våre herberger. Men en engel sto fram og sa at vi skulle finne et barn. Det skulle vi ta og sende til Afghanistan for å fortelle alle om det på internett etterpå. Og alle var vi sinna for at det hadde skjedd og ga penger til asylsøkeres rettssikkerhet, men så følte vi oss lurt og ville ha tilbake pengene av hensyn til vår egen.

I høst fortalte kongen oss at Norge er de som tror på Gud, Allah og ingenting og som er glad i folk av samme kjønn. Alle hørte på og sa at det var bra. Men da vi nådde desember, var vi tilbake i debatten om hvorvidt Norge virkelig er et land hvor ei lesbisk, somalisk dame opplever hets og om hun egentlig bare ville ha oppmerksomhet. Og så fikk Amal Aden mer hets mens vi andre kunne være litt mindre misfornøyde med oss selv.

2016 var året da Polens statsminister ville sette overgrepsoffer som tar abort i fengsel, da norske familiefedre ble frikjent for voldtekt fordi offeret var berusa, da Pegida kalte en drept 14-åring for jihadyngel, da Åhlens måtte ta ned en reklamekampanje fordi Luciaen deres hadde for mørk hud og da en norsk statsråd hengte ut sine kritikere som hylekor. Jeg beklager, men det er svært lite jeg ser tilbake på og er stolt av dette året. Og jeg gir så sinnsykt blanke i italiensk lypsyl. Nå må verden skjerpe seg.

I julegave ønsker jeg meg å våkne opp og oppdage at det hele var en drøm. God jul og ctrl-alt-delete!

Mer å lese på Namdalsavisa: