Savnet av en stemme

STERK STEMME Tor Bach var en stemme for Namdalen inn i lokalene til Norges skiforbund. Med hans bortgang mistet Namdalen en sterk stemme, mener sportslederen i NA.

STERK STEMME Tor Bach var en stemme for Namdalen inn i lokalene til Norges skiforbund. Med hans bortgang mistet Namdalen en sterk stemme, mener sportslederen i NA.

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Bilkjøring har rasert fire kilometer av skiløypa på Spillum

Løypesjefen: – Jeg blir bare lei meg!

I 1957 startet Bjørn Lie Namsos Vektløfterklubb. 60 år senere er han fortsatt pådriver i miljøet.

Snart 82 år, men fortsatt sterk som en Bjørn ...

Kommuner føler seg forbigått i politireformen

– Dette svekker tilliten

For egen regning,
Svein-Tore Hovd, sportsleder NA


«Steinfjellstafetten er viktig for Ole-Marius, og det er viktig for oss å stille opp for Namdalen.»

Jeg hadde fridag og holdt på med taklegging da det kimet i telefonen. På displayet lyste det «Tor Bach». Jeg la fra meg hammeren, for når Tor ringte ble det som oftest en god idrettsprat, om det meste.

Denne dagen snakket vi om familielaget Bachs deltakelse i Steinfjellstafetten. Sønnen Ole-Marius var frontfigur og ivret for å samle familien til ei helg i idrettens tegn i Indre Namdal. Selv om det var gått mange år siden Tor og familien hadde flyttet fra Kolvereid til Inderøy, var båndet til Namdalen fortsatt sterkt.

Jeg husker ikke alt vi snakket om denne formiddagen, men iveren og engasjementet som Tor hadde for Namdalen, i dette tilfellet Steinfjellstafetten, var ikke vanskelig å fornemme.

Dette var siste gang jeg snakket med Tor Bach.

Datoen var 9. juni.

To dager senere falt han død om under Steinfjellstafetten.

«Skisporten har mistet en sterk stemme» sa skikretsens nestleder Siv Jørgensen i forbindelse med den avholdte skilederens bortgang.

Uredd leder

Bach hadde gått gradene i Ski-Norge, og var øverste sjef for skisporten i fylket ved sin død. Som leder var han uredd, og han gikk aldri av vegen for en diskusjon. Han hørte på meningene til motparten, samtidig som han sto fast ved det han mente var best. Ikke for sin egen del, men for idretten.

I vår hadde vi en lengre prat om ei mulig sammenslåing av idrettskretsene. Tor la ikke skjul på at han var skeptisk.

«Jeg er ikke leder bare for storklubbene. Jeg er like mye leder for Røyrvik og Terråk. For dem blir det langt til Lerkendal om alt skal legges dit».

Tor var grasrotas mann. Ikke bare i navnet, men i gavnet.

Skinerven

Søndag er det seks måneder siden Bach døde. Hadde han vært i live, ville han trolig deltatt på sonemøtet i Grong sist uke. Dette var «skinerven», som han kalte det. Sonemøtene representerte nærheten han fryktet vil forsvinne i en storkrets.

Han hadde garantert blitt glad for å se lag som Foldereid og Skorovas på møtet. Dette er lagene Tor var redd for vil bli små i en stor krets.

Det er ikke vanskelig å forstå han. Skorovas har ikke vært på kretsting på mange år, men når skikretsen samler troppene i Namdalen, da møter de opp.

De vil bli sett – og fortjener å bli lyttet til – på linje med de som har Rosenborg BK, Steinkjer skiklubb eller Namsen FIF på klubbdrakta – i sammen- slåingsdebatten som vil komme i forsterket grad fram mot idrettstinget i 2018.

Nei, dette er ikke et innlegg for eller mot sammenslåing – for jeg tror bestemt at ei sammenslåing vil komme. Etter at trøndelagsfylkene vedtok å slå seg sammen politisk, vil idretten følge etter.

Dette er derimot et ønske om at de som leder prosessene aldri glemmer å ta med også de minste på råd, og forstå dem når de snakker om en frykt for at nærheten til de administrative sentra vil forsvinne ved en storkrets. Dette er argument som ikke må avfeies med at «ting endrer seg og møter kan gjøres på Skype».

Distriktenes stemme

Skal de små klubbene bli hørt, trengs det idrettsledere som er distriktenes stemme. Stemmer som ikke uten videre føyer seg etter ønskene fra kontorlokalene på Ullevaal, der ledelsen i Norges idrettsforbund holder til.

Derimot stemmer som vet hvor skoa trykker også i utkantene, og som vet at uansett hvordan man vrir og vender på det, så tar det en dag for namdalinger som skal delta på et møte på Lerkendal, som mange peker på som «treffpunkt» for den nye trønderidretten.

Dette er baksida av medaljen ved ei sammenslåing. For ingen Skype-samtale kan erstatte nærheten som Foldereid IL og de andre ønsker.

«Jeg er glad for å videreføre det Tor Bach sto for», sa nevnte Jørgensen i et intervju med NA forleden.

Jeg vet at skikretslederen oppriktig mener det, men hun har tatt på seg store sko å fylle.

For Tor Bach var Namdalens mann.

Idretten savner stemmen.

Og – ikke minst – savner vi mennesket.

Mer å lese på Namdalsavisa: