Kjære, tenåringen min

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Se bildeserie fra julekonsert

Ingen lager jul som D.D.E.

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Har samlet inn over 11.000 for at vanskeligstilte barn skal få en god jul

Linnea (8) er årets julenisse

Voldsbruk mot lærere i Nærøy blir sak for kommunestyret

Slår og spytter på lærere

Fra mor:


Det vakreste og største i mitt liv var da jeg holdt mitt barn – deg – i mine armer for første gang.

Jeg tør påstå at allerede ved første møte begynte planleggingen av ditt liv. Jeg ønsket det aller beste for deg, at du aldri skulle oppleve vonde ting, at du skulle få gå beskyttet og velberget gjennom livet uten skuffelser, sår og arr.

Vel, det skulle ikke ta lange tiden før jeg oppdaget at det var umulig å beskytte deg fra alt. Ikke var det bare umulig, men jeg skjønte at så vel som alle gode dager, vil også de mindre gode være med på å forme deg, styrke deg og gjøre deg til en hel og komplett person med alle de erfaringene som du skulle møte på din vei.

Du fødtes med blanke ark og skal formes til å bli et fullverdig menneske. Jeg skal veilede, rettlede og gjøre mitt beste for at du etter hvert vokser til og blir en tenåring og voksen som er godt rustet til å greie deg på egen hånd.

Og så er det nå engang sånn at alle trår feil. Alle gjør valg man helst skulle ha ugjort og alle er – menneskelige. Det er en del av livet det å ta ukloke valg og gjøre feil, men det er hvordan man håndterer dette og hvordan man skal greie å ta lærdom av det på en fornuftig måte som er det viktigste.

Ingen i hele verden har gått gjennom livet uten å gjøre feil. Ikke jeg og det vil ikke du heller, min flotte tenåring.

Som 3–4 åringer kommer alle barn i trassalderen – det vil utforske, lære å ville selv. Dette har jeg erfart varer til de antakelig flytter ut av hjemmet som myndige personer.

Det å finne ut av ting, prøve å feile, rette opp for så å prøve å feile igjen for til slutt å lære, er en del av prosessen av det å bli voksen.

Det er utfordrende og ofte vondt for foreldre å måtte stå på sidelinja å se sin pode kjempe og sloss for å bli voksen, men de aller fleste blir det. Vi kan ikke kjempe og sloss for dem, men vi kan være der.

Tilgjengelig.

Til deg, kjære tenåringen min:

Jeg kjører deg og henter deg, jeg snakker med deg. Selv om det ikke alltid er svar å få, så tror jeg du får med deg noe av det jeg sier. Jeg prøver å være rolig og trygg sammen med deg, men kjenner frykt, angst og fortvilelse langt inn i hjerterota når ting går på tverke for deg.

Jeg har øyne i hodet og ryggen og observerer/følger med deg alltid – både når du vet det og når du tror jeg ikke vet. Jeg vil det aller beste for deg og hjerte mitt vil rydde opp og ordne, så du slipper å ha det vondt, men fornuften sier at dette er noe du må erfare selv.

Vi krangler også. Det kan snakkes med store bokstaver innimellom, og heldigvis har dørene solide hengsler. Jeg kan bli eitrende sinna på deg og du på meg, men vi har en regel om å ikke legge oss sinna.

Ingen vet hva morgendagen bringer. Vi greier det som oftest, men det har skjedd at vi ikke har skværet opp – ingen av oss har det spesielt godt da.

I disse tider er det å prøve ut «voksenlivet» som er den største utfordringen – for meg. Du er jo temmelig avslappet – det går bra liksom – «slapp av mamma». «Slapp av!»

Det er ikke mulig det kjære tenåring. Jeg visste jo at den tiden kom, men det er en enorm stressfaktor i livet til «mor di» akkurat nå.

Jeg har ikke et rolig minutt de gangene du er på fest – jeg lager meg skrekkscenarioer utav «ville helvette», og jeg er helt utmattet når du endelig er innomhus og i seng. Jeg vil stole på deg! Jeg vet at du er en fornuftig tenåring, men med en livslyst og eventyrlyst som i og for seg også er helt normalt i din alder, men, mamma er redd.

Dette i tillegg til at «kua ikke har glemt at hu var kalv» så er mamman din nok e av de litt mer nevrotiske mammaene. Jeg vet at det ikke er heldig. Jeg vet at det ikke hjelper. Jeg vet alt dette, men du er tenåringen min. MIN tenåring, som jeg elsker overalt på denne jord, og jeg forbeholder meg retten til å være bekymret for deg. Selv når det er helt ubegrunnet.

Men en ting skal sies. Jeg gleder meg til du er blitt voksen, i fast jobb, «kjærring» og 3–4 unger, Volvo, hund og katt...

Da tror jeg kanskje jeg kan roe meg ned lit. Før jeg begynner å bekymre meg for barnebarna.

Mer å lese på Namdalsavisa: