SV vingler på veien

Urealistisk Agnar Moe tar et oppgjør med SV’s Torgeir Strøm. Han mener Strøm er helt på jordet i samferdspolitikken.
            (Foto: Birger Aarmo)

Urealistisk Agnar Moe tar et oppgjør med SV’s Torgeir Strøm. Han mener Strøm er helt på jordet i samferdspolitikken.Foto: Birger Aarmo

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Historisk dag da Namdal regionråd ble stiftet i Røyrvik

Fylkesmann-lærling imponert over namdalingene

Fem namdalinger tok norgescuppoeng – Bruvoll best på 10. -plass

Spår Hundseth helt i toppsjiktet

Både Foldafjord og Olav Duun måtte sette igjen passasjerer på Black Friday

– Aldri opplevd maken til pågang

Innspill

Med henvisning til utbedringen av E6 Trondheim – Steinkjer, har Torgeir Strøm nettopp hatt en artikkel i TA og NA om å verne dyrkajorda framfor å bygge en rask og trafikksikker veg.

Jeg har respekt for mange av analysene som ledende SV politikere fremmer i samfunnsdebatten, men innenfor feltet vegbygging og bilpolitikk, er partiet etter min oppfatning langt «ute på jordet». Så galt er det at SVs bil- og vegpolitikk etter min oppfatning, undergraver og umuliggjøre en rekke av de gode målsettingene SV står for i distriktspolitikken.

Bilen drevet av fornybar energi eller tradisjonelt drivstoff, representerer et helt nødvendig redskap for å opprettholde den politiske målsettingen om å utvikle levende distrikter i landet.

Det er på tide at SV innser at konsekvensen av deres distriktspolitikk, ville være at partiet inntar en aktiv holdning til vegutbedringer og bilbruk i det langstrakte landet. Jeg er enig i at mellom storbyene i landet kan jernbanen utvikles til å ta en vesentlig større andel av godstrafikken, men internt i regionene, f.eks. i Trøndelag, er det ikke noe alternativ til bilen. Jeg vil gjerne minne Strøm på hva som befinner seg i de bilene han uten skrupler henviser til et vegnett som byr på stor ulykkesrisiko og problemer.

I lastebilene vil han finne levende dyr på veg til slakteri, fersk melk til meieriene, fersk laks på tur ut av landet, landbruksprodukter på veg til markedene, tømmer og massevirke på veg til sagbrukene og industriell anvendelse.

Fra foredlingsanleggene og godsterminalene er det gods i lastebilene på veg til forbrukerne direkte, eksempelvis kraftfor og bygningsvarer. Og hvordan er varene kommet fram til butikkhyllene i Lierne og på Fosen?

I personbilene vil han bl.a. finne seg selv, Torgeir Strøm på veg heim fra politiske møter i regionen.

Og internt i kommunene frakter vi hverandre og våre barn til aktiviteter hele tiden. Det er ikke noe alternativ til bilen, hvis en ikke er tøff og frisk nok til å sykle alle veier i alt salgs vær.

Selv en «blind mann» vil se sannheten om bilens viktighet i Norge. Det eneste som etter min oppfatning kan overskygge sannheten, er populisme og urealistisk idealisme. Det er fristende å utfordre Torgeir Strøm til å fortelle oss hva jernbanen kan overta av de transporttjenestene jeg har pekt på ovenfor.

Vi må gjerne peke på behovet for gode veger med hevet hode. Vi er kommet lengst i verden med overgangen til biler som forurenser mindre. Norge står for en rekke tiltak beregnet på å spare klimaet på kloden. Men vi bor mer spredt enn folk i andre industriland og er mer avhengig av bilen enn de fleste andre.

Jeg sikker på at ingen andre land i verden vil dømme Norge som en sviker mot klimasaken fordi om våre styremakter slutter å plage folkene i distriktene med nye bilavgifter og bompenger. Alle disse plagene er uten betydning for klimaet på kloden, og er i direkte konflikt med den samfunnsutviklingen SV og andre partier argumenterer for i distriktspolitikken.

Jernbanen vil aldri gjøre det overflødig å bygge trafikksikre veger. Å hevde noe annet er med respekt å melde renspikka populisme.

Så til SV argumentet om at det viktigste er å bevare dyrkajord og dyrkbar jord. Det er alt for mange i verden som sulter. Men sulter de på grunn av mangelen på dyrkajord ?

I stedet for øket matproduksjon og tilførsel av mer mat til verdensmarkedet, omdisponeres nå store landbruksarealer til produksjon som brukes til å fremstille biodiesel. Dette forteller oss at det er ikke mangelen på dyrkajord eller dyrkbar jord som er problemet. Problemet er at de menneskene på kloden som mangler mat, de har ikke kjøpekraft til å skaffe seg mat til markedspris.

I Norge har vi penger og kjøpekraft, og vi kjøper den maten fra utlandet som vi mener vi har glede av å importere. En kunne ønske at de fattige landene skulle ha samme tilgang på mat som oss, men markedskreftene fungerer ikke slik. De fattige står til stadighet igjen med «tomme poser»

Vi kan ikke invitere de som sulter i den store verden til Norge for å kjøpe mat, for norsk mat dyrket på norsk jord vil aldri befinne seg i den prisklassen som gjør det aktuelt for fattige land å handle med oss.

Det er ikke mangelen på dyrkajord som er grunnen til at selvforsynings-graden i Norge ligger under 30 prosent. Det er vel snarere fordi prisen på norsk mat ikke kan konkurrere med prisene på tilsvarende mat på verdensmarkedet.Skal vi først snakke om hva som er mangelvare, er det i Norge mangel på trafikksikre veger og mangel på en bilavgiftspolitikk som ikke skremmer folk vekk fra å bygge og bosette seg i Distrikts-Norge.

Hvis SV endrer sin veg- og bilavgiftspolitikk slik at den ikke forblir i konflikt med partiets distriktspolitikk, vil kanskje sperregrensen på partibarometeret ikke lenger vært en trussel.

Agnar Moe

 
Mer å lese på Namdalsavisa: