Partibytte for åpen scene

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Levanger FK vil utvide sitt nedslagsfelt for fortsatt å tilhøre norsk toppfotball

Vil ha Namdalen på laget

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser ei historisk økning i folketallet i Vikna kommune:

– Så stor folkevekst har vi aldri sett før

Samboerpar startet trykkeri i bygda med 100 innbyggere

Full trøkk i Kveli-grenda

BAYER

Det er med noen angst og beven at jeg beveger meg inn på et mye omtalt bytte av parti. Jeg synes det er bra at folk tar standpunkt politisk, og da synes jeg også at man må ha lov til å skifte mening.

Jeg orker ikke bry meg når slikt skjer, jeg har selv stemt på minst tre forskjellige partier gjennom min tid. Mine tanker går til Paul Chaffey som var stortingsrepresentant for SV, men som nå sitter som statssekretær for Høyre. Det handler vel egentlig om å stå opp for det man mener.

Ellers er det jo helt OK å skifte mening. Folk skiller seg, bytter biler om de er misfornøyde og skapene er fulle av klær som plutselig ikke lenger er så bra som i forrige uke. Det er bare fotballag man er trofaste mot. Mine tanker går til en drosjesjåfør i Namsos for lenge siden. Han byttet alltid bilmerke, men hver eneste bil var verdens beste.

Mine tanker går også flere tiår tilbake i tiden, og denne historien har ingen ting med aktuelle saker å gjøre. Men den gjelder altså partibytte. Personene er to namsosinger. Den ene vanlig arbeidsmann, ugift og kjent for å være sparsom. Han var også rett i ryggen. Han er A. B var også vanlig arbeider og engasjert politisk, men syntes at partiet ikke satte nok pris på ham og meldte overgang til – ja, nettopp – Høyre.

Disse to møttes og begynte å diskutere. Argumentene ble etter hvert mer og mer personlige. B sa: «Du har så mytjy pæng i baklomma at du haille bakover.» A strevde litt med å svare på dette, gikk en liten runde og kom til- bake til B og avleverte følgende salve: «Ja, det e mulig det, men æ har i hvert fall itj fått så mytjy pæng at æ har bejynnt å haill over te høyre.» Slik sluttet historien. Om den er sann eller ikke, vet jeg ikke.

Det jeg vet er at det var verken Facebook, Twitter eller nettaviser på den tiden. Godt er det, ellers ville vel historien gått i glemmeboken.

Mer å lese på Namdalsavisa: