Terrorens unge ansikter

RAMMET Manchester Arena dagen etter angrepet. (Foto: AFP / Ben Stansall)

RAMMET Manchester Arena dagen etter angrepet. Foto: AFP / Ben Stansall

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Skulle møtes i Namdal tingrett i starten av november

Har inngått hemmelig forlik

Rørvik sanitetsforening serverte frokost for tredje år på rad

Disket opp gratis frokost til 165 elever

Gjør helomvending – fortsetter som hotellsjef

Ingvild sa opp i sommer – trakk oppsigelsen tilbake

For egen regning

Saffie ble bare 8. Georgina 18. Olivia 15. De var bare noen av de unge ofrene for terrorbomberen i Manchester. Noen var eldre, foreldre og tanter som var der sammen med ungdommene som var kommet for å se sitt idol, tenårings-popartisten Ariana Grande.

Gjerningsmannen selv var også en ungdom, bare 22 år.

Det mest slående med den nye terroren er hvordan den rammer fullstendig meningsløst, helt vilkårlig, og hvordan unge mennesker ofte både er de som står bak og de som blir rammet.

England er ikke uvant med terror. Londonbombene på undergrunnen er friskt i minne. Da IRA-konflikten var på det verste ble det utløst tusenvis av bomber, som også rammet uskyldige sivile. Men selv stoiske briter blir rystet når terroristene bevisst oppsøker steder der det stort sett er barn og ungdommer.

Det gir grufulle minner om terrorhandlingene på Utøya. Også der var det hovedsakelig barn og ungdom som ble rammet – og gjerningspersonen var også forholdsvis ung. Mens typiske terrorangrep tidligere kunne være nøye planlagt, over år, og var koordinert med et politisk motiv, er det nå radikaliserte, unge menn, enten det er på den ene eller andre siden, som lar seg inspirere og motivere til å begå de mest bestialske handlinger. De trenger ikke lenger ha reist til treningsleirer i Pakistan, men lar seg omvende via pc-skjermen på gutterommet.

Foreløpig vet vi ikke alt om terrorangrepet i Manchester, og den antatte gjerningsmannen Salman Abedi. Politiet etterforsker om han har deltatt på en terrorleir i Libya med al-Qaida, og om han har hatt medsammensvorne. Men mønsteret fra en rekke terrorangrep er at de kan utføres av enkeltpersoner eller små, isolerte grupper, uten direkte kontakt med dem som i ettertid tar på seg ansvaret. Det gjør det selvfølgelig enda vanskeligere å stanse.

Når de samtidig velger mål helt uten politisk betydning, blir plutselig alt og alle et terrormål. World Trade Center var et åpenbart terrormål. Det var til og med forsøkt bombet tidligere. Ariana Grande var ikke et politisk symbol for noe.

For å stanse terroren er det altså ikke nok med politi og vakthold, en må klare å fange opp ungdom som faller utenfor og står i fare for å bli radikalisert. Det er også langt vanskeligere enn å stanse de tradisjonelle, tidligere terrorangrepene.

For det er ikke nødvendigvis en logikk i hvem som lar seg forføre av radikal hatpropaganda. Selvmordsbombing som politisk våpen oppsto blant tamiltigrene på Sri Lanka, som var i en desperat situasjon. Men nå kan det like gjerne være ressurssterke individer, vokst opp i beskyttede, vestlige hjem, som lar seg inspirere til å ta livet av seg selv og så mange andre som mulig, på vegne av feige, godt voksne lederfigurer.

Kampen mot terror begynner derfor blant de unge, og med at vi er åpne og inkluderende når vi ser at noen er i ferd med å isolere seg eller falle utenfor. Det er i den dagligdagse samtalen, og omgangen mennesker imellom, at verdiene som skal være bolverk mot hat og terror bygges. Det betyr at ordene vi bruker, hvordan vi omgås andre, og hvordan vi møter andre betyr noe.

Terroren 22. juli ble møtt med roser og kjærlighet. Det er de verdiene vi må ta med oss videre. Det er slik vi må forhindre også denne nye terroren.

Mer å lese på Namdalsavisa: