Når lokalsamfunn ikke strekker til

På tide å gripe inn

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Når kommunene peker på store kostnader, så er dette feil. Staten dekker 80 prosent av lønnskostnadene som overstiger 1,5 millioner.

«De umulige sakene» er fellesoverskriften til en serie artikler i Trønder-Avisa. Artiklene belyser fremveksten av private omsorgsfirma som på oppdrag av kommunene bosetter personer med utviklingshemming og atferdsvansker i institusjonsliknende tilværelse langt ifra hjemstedskommunen.

Ordningen er utvilsomt effektiv hvis kommunens målsetting er å kvitte seg med denne typen innbyggere. Kommunenes argument er imidlertid at de mangler kompetanse til å sikre gode nok tjenester. Om beboerne på de private institusjonene er der etter eget ønske, kan nok betviles.

Det er god grunn til å anta at ordningen er i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19: Mennesker med nedsatt funksjonsevne har også rett til å velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo. Ingen skal måtte bo i en bestemt boform.

På Mestrings- og læringssenteret bor ti personer med utviklingshemming, psykiske vansker og atferdsproblemer. Fem av de nåværende beboerne kommer fra kommuner i Nord-Trøndelag. I stedet for å etablere et tilbud i beboernes hjemkommune, betaler hjemkommunen store beløp til Mestrings- og læringssenteret for at senteret skal ta seg av personene.

Det er ingen grunn til å kritisere det aktuelle senteret for at de gjør en nødvendig jobb for noen mennesker på dette senteret. Det er imidlertid viktig at det finnes statlige kontrollsystemer som gjør at senteret blir «sett i kortene».

Fylkesmannen og kommunene må bidra til at det ikke skal være behov for institusjoner av denne type. Hva er til hinder for at en kommune kan bygge opp egen kompetanse? Kommunen har en plikt til å etablere et tilbud. Det lar seg også gjøre å etablere et forsvarlig tilbud i kommunen.

Mange kommuner, både store og små, makter det. Spesialisthelsetjenesten har en plikt til å bistå i slike krevende saker. Når kommunene peker på store kostnader, så er dette feil. Staten dekker 80 prosent av lønnskostnadene som overstiger 1,5 millioner.

Kommunen vil dra nytte av selv å yte tilbudet. Det vil bidra til kompetanseoppbygging, kompetanse som kan være til nytte i andre saker, uavhengig av graden eller om det i det hele tatt er snakk om atferdsvansker og/eller psykiske lidelser.

Beboerne lærer lite om det å bo- og leve i kommunen ved å plasseres i spesialinstitusjoner. Det er vanskelig å etablere og vedlikeholde kontakt med venner, kjente og familie når en er plassert på en institusjon langt borte fra hjemstedet. Ordningen bidrar til å fremmedgjøre innbyggere som hører til i sitt nærmiljø blant kjente og kjære.

Personer med utfordrende atferd bør sjelden bo sammen. Ofte har de ikke mer til felles enn den utfordrende atferden.

«Atferdsinstitusjonene» blir ofte til lukkede systemer med lite innsyn utenfra. Jamt over er det vedtak om bruk av tvang og makt overfor de fleste beboerne. Ukultur kan lett utvikle seg og den formelle og sosiale kontrollen med institusjonene er ofte svak.

Det er på høy tid at kommunene tar ansvar for alle sine innbyggere. Voksne folk har godt av å bo i trygge og gode rammer, på samme måte som folk flest. Enten kan de eie sin bolig eller så kan de leie, med den sikkerheten som husleieloven gir. Alle skal kunne velge selv hvor og med hvem en vil bo. Institusjonenes tid er forbi, selv om mange kommuner synes å ha glemt dette.

Det synes som om kommunene og de politiske partiene er sterkt opptatt av det kommunale selvstyret. Det er greit nok, men selvstyret må brukes til at alle innbyggerne skal leve og bo i sine lokalsamfunn.

Mer å lese på Namdalsavisa: