Retten til å velge selv

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Innspill

Snorre Ness skrev et innlegg i Namdalsavisa den 11. juli. Bakgrunn var den siste tids omtale av Lærings- og mestringssenteret på Ekne, hvor noen kommuner sender innbyggere med utviklingshemming og tilleggsvansker. Snorre Ness påpekte folks rett til selv og velge hvor og hvordan de skal bo samt kommunens plikt til å yte forsvarlige tjenester der hvor en bor.

Den 14. juli skriver Steinar Wangen et motinnlegg. Han tar utgangspunkt i nedleggelsen av institusjonene i perioden 1991–1995 og hevder feilaktig at Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU, den gang NFPU) bidro til å tvangssende institusjonsbeboere til deres hjemkommuner som de ikke hadde noe forhold til. Videre hevder Wangen at Lærings- og mestringssenteret på Ekne ikke er en institusjon.

I forkant av reformen var det lange og krevende diskusjoner om hvordan en skulle kunne bygge ned institusjonene uten å ramme institusjonsbeboerne. NFU var sterkt delaktig i dette arbeidet og bidro til en prosess som i svært stor grad ivaretok den enkeltes interesser og rettssikkerhet.

Til grunn for nedleggelsen av Helsevesenet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) lå svært klare føringer fra Stortinget: «Komiteen vil i særdeleshet legge vekt på at den enkelte psykisk utviklingshemmedes eget ønske om bostedskommune skal legges til grunn ved utskriving fra institusjon.

Dette vil bety at det bare unntaksvis vil være beboere som må bo i en annen kommune enn den de selv har ytret ønske om. Et slikt ønske må bygge på at den enkelte har rett til et reelt valg mellom to tilbud.» (se Innstilling til Stortinget nr. 240 (1989-90)). Føringa ble sikret gjennom Lov om avviklinga av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede og tilhørende forskrift.


Når lokalsamfunn ikke strekker til

På tide å gripe inn

 

Det ble opprettet tilsynsutvalg ved institusjonene under avviklinga. Utvalgets oppgave var å se til at avviklinga skjedde i samsvar med målsettingene og at bostedskommunen etablerte et forsvarlig tilbud. Utflytting ble uttrykt gjennom enkeltvedtak hvor det var knyttet krav både til institusjonsbeboerens valgmuligheter og framtidig bo- og tjenestetilbud. Vedtakene kunne påklages. For å gi en maksimal rettssikkerhet, ble klagerett gitt til en svært stor gruppe, nemlig institusjonsbeboeren, foreldre, søsken og andre pårørende, verge og hjelpeverge samt tilsynsutvalget. Fylkesmannen var klageinstans.

Undersøkelser viste at et overveiende flertall mente de fikk et vesentlig bedre liv som følge av reformen. Rundt 20 prosent opplever sin tilværelse omtrent som før mens 10 prosent mente situasjonen var blitt forverret etter reformen.

Det er liten grunn til å betvile at reformen var en suksess, men utfordringene ble langt ifra løst med nedleggelsen av institusjonene. I rapporten «Innfridde mål eller brutte visjoner» fra 2010 viser forskerne Sylvia Söderström og Jan Tøssebro at mennesker med utviklingshemming har fått bedre livsforhold, men at dagens situasjon er et langt stykke fra de politiske målsettingene på feltet.

Wangen mener også at Lærings- og mestringssenteret på Ekne ikke er en institusjon. Institusjoner kan defineres på mange måter. Siden rundt 1960-tallet, har Erving Goffmans definisjon vært den mest brukte: Institusjonen er en administrativ forordning som er styrende for alle livsområdene til beboerne. Beskrivelsen som media har gitt av Lærings- og mestringssenteret, synes å ligge nært opp til Goffmans forståelse av institusjonen. Goffmans definisjon fokuserer på selvbestemmelse og sosiale prosesser. I klagesaker og rettighetsarbeid er det vanlig å benytte juridiske definisjoner.

I norsk lovverk har en markert skillet mellom et hjem og en institusjonsplass ved at en enten eier sitt hjem eller så leier en sitt hjem. Leier en sitt hjem, så gjelder husleieloven. I institusjonene betaler en ikke leie, men vederlag. Hvordan situasjonen er for beboerne på Lærings- og mestringssenteret, framgår ikke av avisomtalen, men med en slik boform, kan det være vanskelig å gi beboerne deres rettigheter etter husleieloven.

Uansett hva Steinar Wangen måtte mene, så er kommunenes forpliktelser til å etablere forsvarlige tjenester der folk bor en veletablert nasjonal politikk som er godt forankret i norsk lovverk, gjennom FN -konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mediefokuset på Lærings- og mestringssenteret på Ekne, har vist at ikke alle kommunene oppfyller sine forpliktelser

Les mer om:
Mer å lese på Namdalsavisa: