Skriftemål fra en tidligere motstander av fraværsgrensen

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Kveli, Rånes og Bremseth legger ut på ny turne

– Vårt beste show

Uventede funn under Namsos brannstasjon førte til dobling av kostnadene

Riving ga millionsprekk

Kommunen tar omkamp med Ulvig-konsesjon

Vil ha vedtaket opphevet

Butikkene i Indre Namdal med skikkelige ansiktsløftinger

– Vi må bare ta oss råd til ei oppgradering

Jeg har en tilståelse å komme med. I tidlige år som elevrådsleder ved Ole Vig videregående skole og som førstegangsreis fylkestingsrepresentant for Høyre var jeg motstander av alt som smakte av inngripen i elevenes skolehverdag, også en grense for udokumentert fravær. Den gangen var det skolebyråd Torgeir Ødegaard (H) i Oslo som foreslo en grense.

I en ideell verden kunne man ha overlatt fraværet til lærerens gode skjønn og i forståelse med eleven. En elev som læreren ikke har grunnlag for å sette karakter i faget på, som regel fordi eleven har vært for mye borte, skulle ikke ha fått noen karakter. Det er jevngodt med stryk. Generelt bør folk få mer ansvar og bruke sin sunne fornuft. Det mener jeg fortsatt.

Men i den virkelige verden skal skolen samtidig sørge for at flest mulig elever fullfører. Lærerne vil på grunn av det, og selvfølgelig sin egen menneskelige overbærenhet, ikke stryke elever som burde ha blitt strøket. Håndhevingen av fraværsreglene har vært sprikende mellom skoler og lærere. Det har også Elevorganisasjon vært kritisk til – for de som søker høyere utdannelse med ufortjente karakterer, sniker foran alle andre søkere.

Jeg har alltid betraktet meg selv som en venn av Elevorganisasjonen i skolepolitiske saker. Det vil jeg fortsette å gjøre. Men en god venn skal også si ifra når en trår galt.

Jo mer jeg hører klagesangen om fraværsgrensen, desto mer blir jeg for den. Vi fikk høre at frafallet kom til å øke, fordi elever som slet, ville gi opp. Fasiten er at fraværet har sunket med 40 % på landsplan, og like mange elever fullfører som før. Ikke ser karakterene ut til å ha blitt dårligere heller. Kanskje ikke så rart, siden de er på skolen. Nå er problemet, ifølge nestlederen i Elevorganisasjonen, at elevene møter opp på skolen fordi de føler at de må. Velkommen til voksenlivet.

Skolen skal ta tak i klassemiljøer og læringssituasjoner som ikke virker. Men at det skulle hjelpe de som sliter på skolen eller et dårlig klassemiljø å la elevene holde seg borte fra klasse, lærere og støtteapparat, blir for meg underlig.

Over år har vår teoretiserte skole ytet mest for pliktoppfyllende, selvbeherskende rutinemennesker. De trenger ikke en fraværsgrense for å gå eller bli sendt til skolen av dem der hjemme. Skolen har derimot sviktet især guttene fra ressurssvake hjem som kommer inn i den videregående skolen, gjerne på yrkesfagene, med svake ferdigheter fra grunnskolen. Disse elevene trenger gode forbilder, tett oppfølging og tydelige forventninger. Orden i klasserommet kan bringe orden inn i mange ungdommers liv. Derfor må frihet i elevenes skolehverdag bety noe mer enn frihet til å forstyrre eller holde seg vekk fra undervisningen, også for Elevorganisasjonen.

Mer å lese på Namdalsavisa: