Kokongen

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Jeg har fartet litt i sommer, både utenlands og innenlands. Hver gang jeg låser opp ytterdøra hjemme etter en reise, siger den samme følelsen inn over meg: Herregud, så godt det skal bli å finne senga mi! Og denne følelsen blir sterkere for hver gang jeg har vært borte.

Hvorfor er det slik? Jeg kan ikke huske denne følelsen så sterk da jeg var yngre. Det jeg har kommet fram til er at jeg med årene har vevd meg inn i en slags kokong av kjent orden og komfort hjemme, på samme måte som silkeormen gjør når den spinner sitt hjem av silke. Når jeg så kommer hjem, er alt kjent og trygt, og det er bare å ta opp tråden der jeg forlot den da jeg reiste.

Hjemme er det jeg som styrer, og alt er slik JEG vil ha det, uten unntak. Dette fører til at den yngre del av slekta noen ganger lurer på hva jeg holder på med. Og særlig hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Svaret er ganske enkelt at dette passer meg best.

Dette fører til at når jeg er på besøk hos slekta, har jeg vanskelig for å slå meg til ro, fordi ikke alt der er som jeg har det hjemme. Møblene passer bedre for unge mennesker, de vil se på andre programmer på TV, eller slett ikke se på TV. Det blir ukomfortabelt, som altfor trange klær. Derfor må jeg av og til ta meg på tak for å holde ut så lenge at det ikke virker uhøflig når jeg først har kommet.

Skulle jeg leve noen år til, blir jeg sikkert enda verre. For å ta brodden unna kommentarene, sier jeg nå at jeg skal hjem til kokongen min når jeg går. Da har jeg liksom innrømmet mine særegenheter, og kan lettet sette kursen hjem.

Jeg mener jeg observerte det samme hos mine forfedre. Derfor trøster jeg meg med at mine etterkommere sikkert blir like sære som meg når de blir gamle.

Mer å lese på Namdalsavisa: