Rovviltforvaltning uten bakkekontakt – færre vil produsere mat i framtida

Hvilket land vil hjelpe oss?

Matfat Rovdyrene gjør et kraftig innhugg i beitedyrene. Nord-Trøndelag Bondelag mener at dagens rovdyrpolitikk er feilslått og spør samtidig om hvilket land som skal produsere maten for Norge i framtida? De mener at nasjon Norge har en forpliktelse om å produsere nok mat selv.
            (Foto: Erlend Malmo)

Matfat Rovdyrene gjør et kraftig innhugg i beitedyrene. Nord-Trøndelag Bondelag mener at dagens rovdyrpolitikk er feilslått og spør samtidig om hvilket land som skal produsere maten for Norge i framtida? De mener at nasjon Norge har en forpliktelse om å produsere nok mat selv.Foto: Erlend Malmo

Skriv ditt leserbrev her«DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Flere nyheter

Torleiv Grong (72) tildelt Namsos kommunes kulturpris

– Så lenge helsa holder, kommer jeg til å spille musikk

Lierne samler troppene på heimebane

– Jula blir alfa og omega for oss

Statland mek. og marine blant gasellene for andre året på rad

Vil vokse seg enda større

Siste innspurt for julas vakreste eventyr i Nordli

Bli med på juletrejakt ved Brandsfjellet

Innspill

Forvaltningen av det todelte rovdyrforliket er en skam for et beiteland som Norge. Presset på sauebesetninger i Nord-Trøndelag er uforbeholdent hardt, og vi troner stadig øverst på tapsstatistikken. Hvor skal dette ende?

Nylig ble tapstall for årets beitesesong frigitt, og bildet tegner et dramatisk, men velkjent mønster. Gjennomsnittlig tap i fylket er nå 11,0 prosent, og sauebøndene søker erstatning for tap til rovvilt for 10,2 prosent . Rovvilt er med andre ord den absolutt viktigste årsaken til at sau dør på utmarksbeite, og oftest på måter vi ikke orker å forestille oss.

Nyere tall for verdiskapning i fylket viser en tvunget politisk retning. Beitenæringa flyttes vekk fra de tradisjonelle utmarksområdene i fylket – vekk fra Lierne, Røyrvik, Snåsa og Namsskogan. Levanger, Verdal, Steinkjer og Verran er nå kommunene med størst verdiskapning fra sauenæringa. Kystkommunen Flatanger er i sterk framvekst. Den mest betenkelige observasjonen er kanskje at Lierne og Leka har like stor verdiskapning fra sauenæringa, mens Røyrvik knapt vises på statistikken lenger. Beitenæringa er tilnærmet utradert i våre beste beiteområder.

Animalias forbrukerundersøkelse viser at sauenæringa anses som det mest dyrevelferdsvennlige husdyrholdet i landbruket. Lammene får gå med søya, de lærer beitemønster av henne og får oppfylt naturlig atferd og behov gjennom en lang beitesommer i norsk utmark. For beitedyra våre har en fantastisk evne: de kan omdanne gress i vomma til næringsrik mat for mennesker. Alt i en prosess utviklet av naturen selv, nemlig drøvtygging. Dette bidrar til bærekraftig utnyttelse av gras til humankonsum, basert på naturens egen livssyklus.

Vi får mat fra et fornybart ressursgrunnlag i utmarka, og med det følger en mengde positive bivirkninger. Dette setter forbrukerne pris på. Vi burde smile fra øre til øre.

Men like ofte snakker vi oss hese i en evig debatt. Utmarks- beiting fordrer en politikk og forvaltning som tar hensyn til både sau og rovvilt. Dette er også nedfelt i rovviltforliket og vedtatt av Stortinget. Hensynet til beitenæring og rovvilt skal balanseres.

De fleste bønder aksepterer, på linje med befolkningen generelt, å dele naturen med rovvilt. Men det er stor forskjell fra noe tap av beitedyr som rettmessig erstattes etter lovverket, til at drifta blir totalt uforsvarlig av hensyn til dyrevelferd, psykisk helse og økonomi.

De politiske grensene trekkes på papir, mens vi løper skog inn og skog ut i leting etter skadde dyr og kadaver etter rovvilt- angrep. Hvor er den todelte målsettingen i nordtrøndersk rovdyrforvaltning? Hvor er bondens rettigheter? Hvordan skal vi bedre dyrevelferd for sauen? Hvilken annen næring utsettes for lignende på- kjenninger? Når er det nok? Vi har tusen spørsmål. Og for hvert stumme svar skyves sauen stadig lenger unna de tradisjonelle utmarksbeitene i fylket. Til tross for geografiske forskyvninger endres tapet til rovvilt minimalt, og sauen dingler som ei gulrot foran bjørnen, jerven, gaupa eller kongeørna, avhengig av hvor i fylket den befinner seg.

Dessverre er paradoksenes tid ennå ikke forbi, og kunnskap og ønsker er ofte på kollisjonskurs. Soyaimport fra Sør- Amerika må reduseres eller kuttes helt, men tanken på å ofre avocado, appelsin eller kaffe er uaktuell i samme klimadiskusjon. Massetransport av importvarer er greit så lenge det handler om utvalg i butikk. Og vi skal ha rovdyr, helst mange. At svenskene driver jakt på den samme ulven og bjørnen spiller tydeligvis ingen rolle, ei heller at disse to rovdyrartene er blant de mest utbredte pattedyrene på kloden.

Nord-Trøndelag skal likevel huse enda flere bjørne- ynglinger enn i dag fordi det har vi mål om. Så får vi heller forsake biologisk mangfold knyttet til beitebruk og lokalmat produsert på et nærmest ikke-eksisterende antibiotikanivå, rovdyra skal vernes koste hva det koste vil.

Beitenæringa drukner i en forvaltningsmodell som prioriterer verneinteresser. I skrivende stund melder Oslo tingrett om stans i ulveuttaket som er igangsatt. WWF har fått gjennomslag for midlertidig stans i jakta mens utredning av hvorvidt Norge overholder sine lovmessige og internasjonale forpliktelser gjennomføres. Men hva med våre forpliktelser til global matproduksjon? Eller den europeiske landskaps- konvensjonen? Våre ansvarsarter i norsk natur? Landbruket må stadig forsvare matproduksjon til folket mot ei verneholdning som har rot i et overflods- samfunn med mat i butikk.

For realiteten er så enkel som den er sagt: Norge har ikke ressursgrunnlag for å produsere vegetabilske varer og dekke befolkningens næringsbehov basert på vårt lille dyrkaareal. Vi må utnytte utmarksbeitet. I en verden hvor global for- syning av mat til mennesker er ei utfordring, er det både uforsvarlig og usolidarisk å lene seg på andre lands produksjon. Norge har gras – da må vi finne en måte å utnytte den ressursen på. Og når NIBIO melder om et potensial for beitetrykk i fylket opp til fire ganger dagens utnyttelse – hva venter vi på?

Ut fra prinsipp om helhetlig naturforvaltning skal vi ivareta naturens mangfold. Vi har forpliktelser, nasjonale som internasjonale, om å bevare arter i norsk natur, og særlig våre ansvarsarter. Herunder kommer en mengde av de beiteavhengige plantene, som skaper biotoper for fugler, insekter, sopper og mikroorganismer i jord.

Uten beitedyr forsvinner disse artene som er typisk for kulturlandskapet i Norge, delvis på bekostning av en økende rovdyrpopulasjon.

Verken ulv eller bjørn er norske ansvarsarter, til tross for at de er på den norske rødlista. Men IUCN, som utarbeider kriteriene for Rødlista, advarer mot ensidig forvaltningsmessig prioritet basert på status i Rødlista. Hvorfor? Fordi Rødlista tar ikke hensyn til artens utbredelse andre steder enn innenfor det enkelte lands grenser.

Hvis vi skal fortsette å misligholde våre muligheter for norsk matproduksjon og ignorere potensialet som ligger i utmarka, så står vi igjen med kun ett av de tusen spørsmål:

Hvilket land skal forsyne den norske befolkning med mat i framtida?

Mer å lese på Namdalsavisa: