Æ e trønder, æ!

«...å hærregud kor lite dåkk veit om mæ!»

Illustrasjonsfoto. 

Spaltisten: Ingvild Hegge Eriksen har vokst opp i Grong, men har vært bonde i byen i tre år, og er ferdig utdanna tekstforfatter på Westerdals Oslo School of Art, Communcation and Technology. Nå jobber hun som frilanser, men drømmer om å bo i et hus på landet med eget bibliotek og bestige fjelltopper hver gang hun har tid.   Foto: Privat

Meninger

Det er kommentaren jeg har lyst til å servere litt for ofte når jeg har vært på fest i Oslo. Men det er ikke bare geografikunnskaper det skorter på i mer urbane strøk.

Siden tidenes morgen har mytene om trøndere vært klare og tydelige: Vi drikker stort sett hele uka gjennom, og helst øl, men aller helst karsk, livsprosjektet til alle menn går ut på å få den aller fineste barten, i tillegg til at klesskapene våre skal inneholde minst to skinnvester – en til hverdags og en til fest. Disse stereotypiene har nok gått ut litt på dato.

For da vi gikk fra å være nordtrøndere til å bli trøndere over natta, slo det meg:

Hva er egentlig en trønder?

Kontrasten mellom by og bygd er visst blitt selvfølgelighet med litt for store dimensjoner. Googler jeg ordet trønder, er det i hovedsak barten som spiller hovedrollen, med god hjelp fra velfylte ølglass og fargene til alles favorittlag på gressmatta. I tillegg er Trøndelag et sted langt borte, gjerne så langt borte at det er vanskelig å finne på et kart. Og for noen er Trøndelag så langt borte at strøm, internett og asfalt ikke alltid er noen selvfølge. Trøndere er treige, umoderne skikkelser i Felleskjøp-dresser og med hjemmebrentapparat i annethvert hus. Vi er bygdetullingene som dropper ut av videregående til fordel for å jobbe heltid i dagligvarebutikken, presse ut en unge eller tre, og en sjelden gang våge oss til varmere strøk.

Å være trønder er å prate en eller annen halvveis uforståelig dialekt bestående av alt for mye palatalisering, hyppige bruk av «æ» og referanser i fleng som kommer fra et band med tre bokstaver. Vi er trangsynte og umoderne, vokser opp i mindre intelligente kår, og ytterst få husstander eier et piano eller bokhyller fulle av romaner. En trønder er en bonde som ikke henger med i tiden, men som står opp tidligere enn de fleste for å forsyne landet med kortreist mat.

«Du kan bare ta fly fra Værnes!» Nei, det er ikke «bare» å ta seg en flytur mellom Trøndelag og det sørlige Norge hvis du bor flere timers kjøring avgårde, noen ganger i snøvær de færreste er komfortable med å kjøre i. Her finnes avstander og snøforhold som enkelt feier «snøkaoset» på Østlandet av banen.

Men avstanden mellom folka er ikke større enn at vi baker kaker til naboungenes konfirmasjon eller bidrar på lokale arrangementer, selv om vi ikke tjener en eneste krone på det. Trøndelag er et voksende mangfold av mennesker. Det er slett ikke alle som bøtter nedpå med øl hver gang de har muligheten, og det er heller ikke alle som er så fryktelig glade i å grave i åkeren. Det selges høye hæler i Trøndelag også!

Jeg trodde geografikunnskapene var hakket bedre enn som så når folk forveksler meg med nordlendinger. Som trønder kan du bli betraktet som en bygdetulling som eier minst fem cd-plater med D.D.E. (fordi i Trøndelag kom Spotify først i 2013, og å høre på noe annet enn trønderrock blir sett på som en synd), og de sosiale rammene er klare: Du skal helst unngå å kline med noen på grendehuset fordi det sannsynligvis kommer til å stå i avisa neste dag.

Ifølge Wikipedia er «trønder» et norrønt ord som kommer av þroásk – å vokse, og betyr «de sterke» eller «de fruktbare». Snorre Sturlason mente dessuten at trønderne var urokkelige og aldri tapte en kamp.

Å bo i Trøndelag er ikke synonymt med «treig bygdetulling». Hverdagen vår består ikke bare av å grave i åkeren, drikke hjemmebrent og ufrivillig bli gravid. Også i

Trøndelag vokser det opp målretta folk som blir noe. Folk som skaffer seg utdanning og en jobb de er glad i. Vi følger også med på nyhetene, vi heier på fotballag fra hele verden, og det er heller ingen selvfølge at enhver trønder sier «æ».

Jeg er veldig stolt over å være oppvokst i et fylke hvor avstander både bringer folk sammen, men også forsterker mangfoldet av kulturliv, næringsliv og naturlandskap. Smått kan fungere sabla godt, og bidra til et fargerikt distrikt på mange måter. Det lokale engasjementet vises kanskje ikke i full HD på NRK, men det er faktisk noen som kjører brøytebil i tjue minusgrader i Røyrvik eller noen som klipper gresset på fotballbanen på Snåsa. Det finnes folk på landet som skriver bøker eller blir artister og skuespillere. Og så er det de trønderne som står opp før alle andre for å produsere melka til cappuccinoen på alle byens kaffebarer.

Merkelig at byfolk, som jo er de mest kunnskapsrike og oppdaterte menneskene, ikke visste dette.