#metoo forundrer

Illustrasjonsfoto. 

Den type atferd, med unntak av voldtekt, har vært så vanlig i forbindelse med fest og fyll, at man har ikke lagt særlig merke til det.

Forundret: Håkon Arntsen.  Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Sex var bare for noen tiår tilbake nærmest som tabu å regne. I våre dager er sex blitt et langt mer hverdagslig tema, ikke minst blant unge. Seksuell omgang, især knyttet til fest og rus, er slett ingen sensasjon lenger. Både gutter og jenter «tar» for seg både fysisk og verbalt.

I dette «klima» er det overraskende at #metoo-bevegelsen har skapt så store bølger. For vulgær seksuell atferd, utnyttelse av posisjoner og verv for å oppnå seksuell kontakt, er definitivt ikke noe som bare skjer i våre dager. Snarere tvert om.

Selv har jeg vært politisk journalist og både sett og hørt mye «rart» i forbindelse med overnattingsmøter, fester, dans og alkohol.

Det var imidlertid en uskrevet lov blant journalistene den gang om at det som hørte inn under det private og intime, ikke hadde noe i avisene å gjøre.

Selvsagt så vi hvordan jentene i alle aldre flokket seg rundt de som hadde posisjoner og makt. Ungjentene himlet med øynene, lykkelig over å få oppmerksomhet fra en politisk kjendis, uansett hvordan vedkommende så ut eller oppførte seg.

Å bli bedt på etterfest ga status.

Når det nå hagler inn varsler fra unge damer om uønsket og krenkende seksuell atferd, og media nærmest går bananas, så får jeg en ekkel følelse av uærlig spill fra flere.

For det første blir det skjevt å fremstille det ene kjønn som notorisk overgripere og det andre som uskyldsrene engler.

For det andre blir jeg nesten kvalm over å høre godt voksne journalister harmdirrende spør opp og opp igjen: – Hvorfor har dere ikke reagert før? Hvorfor spør dere ikke dere selv det samme spørsmål?

Jeg er ikke det minste i tvil om at dere også har sett og hørt litt av hvert. Mange av varslene kom for mange år siden. Hvorfor reagerte dere ikke da?

For det tredje lages det store saker om politikere som ikke kan huske å ha fått varsel eller bekymringsmeldinger. Skal en bygge på medias framstilling, kan det virke som at flere av dagens politikere har klare tegn på langtkommet demens.

Jeg tror imidlertid på politikerne, og det gjelder fra alle partier. Den type atferd, med unntak av voldtekt, har vært så vanlig i forbindelse med fest og fyll, at man har ikke lagt særlig merke til det. Det man minnes flere år tilbake er ikke det vanlige, men det spesielle.

Så hva skjer framover? Vil media på landsmøter nå komme til å jakte på potensielle «overgripere»? Danset ikke herr X og unge frøken Y litt for tett?

Jeg er redd det massive og ensidige mediekjøret bidrar til at de dyktigste politisk interesserte gutter og jenter, nå hopper av og finner på noe annet. Jeg er også redd for at sentrale politikere og tillitsvalgte sier at nok er nok.

Sentrale verv og posisjoner er i ferd med å bli assosiert med noe ekkelt, noe negativt. Det gavner ingen.

Medias oppgave er å bekjempe misbruk av makt i samfunnet. Men nå er hovedstadsmedia i ferd med å misbruke egen makt. Resultatet, er jeg redd, kan bli et svekket demokrati.

Det er det motsatte av hva #metoo-bevegelsen ønsket seg.