MENINGER

Er uttrykk for misnøye mobbing?

Arne Okkenhaug har mange gode og viktige poenger i sitt innlegg. Men lik en fotballkamp, må begge lag møtes på samme bane.

SVAR PÅ INNLEGG Inger Merete Slapgård og Kjersti Leirdal ved medisinsk -og akuttmedisinsk avdeling på Sykehuset Levanger svarer på innlegget til Arne Okkenhaug.  Foto: Johan Arnt Nesgård (T-A)

Meninger

Den arena vi har mulighet til å få våre øverste ledere i tale på, er nettopp i media.

Dette har to årsaker:

1. Ledelsen har selv valgt å bruke media som informasjonskanal - vi ansatte leser avgjørelser tatt av direktør/styret i avisene. Det er ingen informasjonsflyt innad i organisasjonen. Ergo har ledelsen valgt media som «bane».

2. Som helsepersonell har vi en lovpålagt plikt til å sette pasientenes ve og vel først - og å si ifra når dette eventuelt ikke blir gjennomførbart.

Vi som jobber i somatisk klinikk, ser helt klart at det blir et problem med manglende medisinsk kunnskap i avdelingsledelsen, her er vi sykepleiere enige med legene. SWOT-analyser viser at planlagte, dyptgripende innsparingstiltak ikke bør gjennomføres - både fordi det faktisk er mindre kostnadseffektivt, og det vil ramme pasientene.


Sykepleier går ut mot det han karakteriserer som mobbing av ledelsen i helseforetaket

Anklager leger for mobbing

– Er det mobbing enkelte representanter fra legeforeninga og «de anonyme» holder på med i media? Ja mener jeg, sier sykepleier Arne Okkenhaug.

 

Allikevel opplever vi at ledelsen gjennomfører på tross av dette, uavhengig av medisinskfaglige råd. Vi blir ikke hørt. Og hvis ikke vi ansatte er kvalifisert til å bli hørt, da har Helseforetaket et problem. Enten med inkompetente sykepleiere og leger, eller en ledelse som mangler innsikt og kunnskap om hva vi faktisk holder på med. For å presisere hvilken ledelse dette gjelder er det siktet til øverste ledelse, ikke ledere som jobber nærmest sykepleierne.

Som Arne Okkenhaug skrev, i sitt innlegg i avisa før helgen, så vil det alltid være uro, uenighet og debatt rundt store omorganiseringer - noe vi anser som en nødvendighet nettopp for å kvalitetssikre disse endringene. Ledelsen hadde selv kunnet sørge for at dette hadde fått foregå i de «riktige» former og kanaler, ved å holde sine ansatte informert og å høre på faglige råd fra de som jobber i klinikkene.


 

Vi har blitt invitert til å komme med innspill i både nivå 1 og 2, men når avgjørelsene blir tatt, er det bemerkelsesverdig hvor langt unna faglig innspill disse er. Deretter går direktør ut i media og informerer, før ansatte vet hva som foregår. Dette mener mange ansatte ved Sykehuset Levanger ikke er akseptabelt.  Slik vil vi ikke ha det.

Sykehuset Namsos har i alle år hatt et sterkt fundament i sitt nedslagsfelt. De har både ordførere og andre politikere, samt engasjerte innbyggere generelt, som kjemper for sykehuset sitt - nettopp fordi mange av disse kampene er tatt i media.

Sykehuset Levanger synes å ha lav status i så måte. Levanger kommune, med ordfører Robert Svarva i spissen, jobbet for at sykehuset Levanger skulle få helikopterlandingsplass og kombinasjonsbygg, ellers er ordførere og politikere i vårt nedslagsfelt nesten totalt fraværende i å engasjerer seg i sykehuset Levanger. Hvorfor det? Er det fordi kommunene i vårt område er bortskjemte med et sykehustilbud som fremstår solid, sterkt og beredt? Eller er det fordi vi som ansatte i alle år har lagt munnkurv på oss selv - vært «lojale» mot arbeidsgiver, og prøvd å kjempe våre kamper i det stille?

Mange av oss har flere titalls år i klinikken, og nå er faktisk tiden kommet for å sette ned foten og si at «nok er nok»! Når vi hverken blir hørt eller informert innad i organisasjonen, når vi ser at dagens innsparinger går utover ikke bare muligheten til forsvarlig pasientbehandling, men også helsa til de ansatte – da er det på tide å møte ledelsen på deres arena. Da er det på tide å sette ned foten og la innbyggere, politikere og de som måtte engasjere seg vite hva som foregår. Vite hvordan vi kjemper. Vite hvilke prosesser som ruller, uavhengig av råd og ekspertise. Vite hvilke konsekvenser det kan få for både nåtidens og fremtidens pasienter.


Arne Okkenhaug er en kollega av oss - i samme sykehus - men ikke i somatisk klinikk. Hans intensjoner og poenger oppfattes som gode, men det kan virke som han ikke vet hva vi sliter med i de somatiske klinikkene.

Direktør med sitt styre står ansvarlig for prosessene som er satt i gang, de er ansvarlige for konsekvensene av disse. De er også ansvarlige for at ansatte føler seg tvunget til å ta debatten i media, både under fullt navn, men også anonymt.

Ansvar skal plasseres der det ligger og de ansvarlige må tåle berettiget kritikk, slik er det å inneha toppstillinger både i offentlige og private virksomheter.

Som avslutning ønsker vi å presisere at vi tar avstand fra mobbing og det Okkenhaug insinuerer -at det foregår en mobbekultur bland ansatte på sykehuset. Vi er opptatt av at Sykehuset Levanger skal ha et godt arbeidsmiljø og at nytilsatte skal føle seg velkommen hos oss, dette kommer vi fortsatt til å ivareta sammen med et fokus rettet mot pasientene og pasientsikkerheten.

Dette er noen av mange synspunkter hentet fra et større utvalg sykepleiere ved Sykehuset Levanger.