SKOROVAS: Grønningen var en del av et råsterkt langrennslandslag på 60-tallet. Etter VM-suksessen i Oslo i 1966 var populariteten til skiløperne voldsom. De var datidas største norske idrettsstjerner. Da VM-heltene inntok Skorovas i marsdagene året etter var tettstedet for noen dager ski-Norges midtpunkt.

NM-arrangør

I dag er Skorovas for de aller fleste kjent som en nedlagt gruveby.

Knappe 80 personer bor fast i Skorovas i dag.

Når man kjører vegen inn mot sentrum forbi hus som er omgjort til fritidsboliger, er det vanskelig å tenke seg at dette stedet en gang samlet hele langrenns-Norges interesse.

For i mars i 1967 arrangerte Skorovas IL ski-NM.

Dit kom de; alle som hadde sikret Norge heder og ære i ski-VM i 1966. Og som bidro til at interessen rundt langrenn var på bristepunktet:

Harald Grønningen, Ole Ellefsæter, Berit Mørdre (Lammedal), Babben Enger, Odd Martinsen, Inger Aufles, Johs Harviken og VM-kongen Gjermund Eggen.

- Jo, det var svære greier en periode. Ski-VM gjorde jo sitt til at interessen ble så stor. Og NM i Skorovas kom jo allerede året etter, sier Grønningen.

Uvær

Harald Grønningen har gode minner fra mesterskapet i Namsskogan kommune. Ikke så rart. For han ble den store mesterskapsløperen med sine to gull - på 15 og 30 km.

Og når vi ber ham bla i «minneboka» fra dette mesterskapet, har han ingen problemer med å huske dagene i Skorovas. Ikke minst været.

- Jeg husker det var et veldig dårlig vær da vi kom dit, men heldigvis var det greit nok da vi gikk løpene, sier Grønningen.

Det ble en svært spennende 15 km. Skiesset fra Lensvika forklarer.

- Jeg startet sist i den seedete pulja, og da jeg kom i mål og hadde slått Ole Ellefsæter med et sekund ble jeg utropt til vinner. Jeg husker jeg ble intervjuet på radio og gratulert med seieren. Jeg takket jo for det, men hadde nok tatt seieren litt på forskudd, sier han og ler.

For på et sent startnummer kom dagens overraskelsesmann, Kolbjørn Nøkleby. Det gikk et gisp blant publikum da det ble opplyst på stadion at gardisten på bare 21 år ledet på Grønningen ved passering 10 km.

- Men så begynte jeg å tenke meg om, og jeg husket at det slett ikke var noen lett løype de siste 5 km. Så jeg trodde seieren likevel kunne bli min, smiler han.

Og han fikk rett. Nøkleby dabbet litt av på slutten og måtte nøye seg med tredjeplass.

- En annen ting jeg husker godt er at jeg ble sekundert mot Ole Ellefsæter noen hundre meter før mål. Den som sekunderte meg var lederen til Ole, Arne Aspli. Han fortalte at jeg lå likt med Ole, og da ga jeg selvsagt det jeg hadde mot mål for å slå ham. Så du kan godt si at han hjalp meg til å bli norsk mester, sier Grønningen.

Noen dager senere sikret han seg også gullet på 30 km - et av sine ni individuelle NM-gull, noe som gjør ham til en av tidenes største norske langrennsløpere i NM-sammenheng. Grønningen fikk også Kongepokalen i Skorovas.

Møtet med Pål

I 1967 var Pål Tyldum stort sett fortsatt bare kjent i Namdalen. 25-åringen begynte imidlertid å nærme seg de aller beste, og han tok en åttendeplass på 15 km.

- Jeg husker at Pål var en stillferdig og beskjeden kar, slik som mange av oss var på den tida. Han skulle reist ut, trent og konkurrert mye tidligere enn han gjorde. Hadde han fått trene under bedre forhold hadde han kommet raskere til topps enn det han gjorde, sier Grønningen.

De to utgjorde sammen med Ole Ellefsæter og Pål Tyldum et av Norges mest omtalte stafettlag - det som vant OL-gullet i Grenoble i 1968. Et mesterskap som kronet en eventyrlig skikarriere for Grønningen.

- Det å bli olympisk mester på 15 km var en veldig stor opplevelse. Utvilsomt min største i karrieren, sier han.

Han slo Eero Mäntyranta med knappe to sekunder. Men om avstanden var liten, har betydninga av gullet vært formidabel, medgir Grønningen.

- Verden ble litt annerledes etter gullet. For tar du OL-gull blir du med i gullklubben, og det har gitt meg mange fine reiser opp gjennom årene. I vinter er vi blant annet invitert med på skøyte-VM i Heerenven. Det gleder jeg meg veldig til, sier han.

For øvrig sikret Grønningen seg også sølvmedaljer i OL i 1964, både på 15 og 30 km. Begge ganger slått av Mäntyranta.

- Derfor var det jo greit at jeg fikk revansj på ham i 1968, sier han.

I tillegg til OL-medaljene individuelt, tok han stafettgull i 1968 og stafettsølv i 1960.

I VM står han med sølvmedalje fra 15 km i 1962 samt stafettgull på heimebane i 1966.

- I stafettsammenheng er gullet fra 66 det største. Det var ei voldsom stemning i Nordmarka den dagen, sier han.

Møtes fortsatt

I dag gleder Grønningen seg stort over det han har fått oppleve både mens han var aktiv, men også i årene som har gått siden han la skiene på hylla. Ikke minst setter han pris på vennskapet med blant andre Pål Tyldum.

- Vi hadde et særegent miljø på 60-tallet. Vi har fortsatt årlige treff, og før jul skal vi til Danmark. Det er ikke alle som får til å være med hver gang, men jeg håper da Pål tar seg tid til å bli med på tur, sier Grønningen.

- Og da kommer det mange gode skihistorier fram i lyset igjen?

- Det skal være sikkert. Og det er de samme historiene som vi har fortalt snart i 40 år, sier han med et smil.

- Og prestasjonene blir bare bedre og bedre for hver gang vi snakker om et skirenn, sier han og ler.