– Pappa, har du kjøpt deg hatt?

– Hatt! Hva i helsike skal jeg med hatt?

– Pleier ikke du å si at SUV ikke er bil?

– Eh, hva har det med hatt å gjøre?

– At SUV er for hattkailla, med kjerringa som baksetesjåfør og at firehjulstrekk er for pyser?

Siden jeg ristet løs plomberinga i 12-årsjekselen i en Land Rover har SUV bydd meg imot. SUV – Sport Utility Vehicle – verken sporty eller praktisk. Ukomfortabel, null bagasjerom, elendige kjøreegenskaper og omtrent så sprekt som ludo.

Med «festlige» navn som Discovery, Outlander og annet som skal gi assosiasjoner til natur og uberørt villmark der ingen skulle tru. I min bilverden er SUV et nødvendig onde for å trekke tilhengere med sprangridningshester, eller kjøre rypejegere til det skotske høylandet i en eim av tweed og pipetobakk.

Her om dagen strøk min trofaste følgesvenn fra EU-byen Stuttgart på EU-kontroll, reparasjonen var dyrere enn strømregninga for desember. Ny bil er utelukket, la noen andre ta verditapet, du taper nok likevel. Spør meg.

Ifølge min tidligere verkstedformann fra den gangen jeg lå i grusen og skrudde på biler som burde ha vært på Christiana Spigerværk har du to lykkelige dager som bileier. Det er når du setter bak rattet i din nye bil, og når du endelig er kvitt jævelskapet igjen.

For min del startet lykken med et tvilsomt produkt fra Rüsselsheim am Main – en mørk blå Opel Rekord 1973-modell med 97 illsinte hester, 0–100 på ei langhelg og «feite» hvite 14-toms felger lakkert med sprayboks.

Siden fulgte en 1971 Simca 1501, 1970 Opel Kadett., 1969–1972 Taunus 17 M og 20M (flere), 1977 Lada 1500, Boble 1968, 1954 Chevrolet 210. 1958 Mercury, 1967 Ford Fairlane, 1983 Chevrolet pickup, 1984 Mercedes 190, 1978 Volvo 245, 1991 Mercury, 1950 Ford, 1988 Mustang, 1980 Lincoln, 1991 Chrysler Voyager, 1984 Ford Transit, 1997 BMW 318 tds, 1993 VW Caravelle, 2004 Peugeot Boxer, 1997 Volvo S40, 2006 Ford S-max, 2001 Mercedes A-klasse, 2005 Peugeot 406, 2004 Mercedes 180K og sikkert noen til.

I en alder hvor jeg er kvalifisert for alt som kan stemples 55+, har jeg har krøpet opp av smøregrava og funnet et kjøretøy hvor jeg nå kan sette meg grasiøst og verdig inn i bilen. Ikke ned. Menn på 57 med kulemage ser kun latterlige ut når de forsøker å kle på seg en sportsbil.

Min nye kjøremaskin ble unnfanget i industriens og kullrøykens høyborg. Den er svart, den skinner, den er full av duppeditter, den brenner diesel i strie strømmer, drar på alle fire og har så mange elektroniske innretninger på tre bokstaver at jeg knapt nok trenger å være med for å kjøre en tur.

Etter 39 år med omveger har jeg endelig kommet fram til München, og kan ratte inn i solnedgangen med en viss x-faktor i min nye (gamle) BMW x3. Ungene gliser og frua fnyser av at selv gamle sjåfører kan lære helt nye triks.

PS: Tips om butikker som fører bowler og tweed, eller borsalino og hansker i nappaskinn, mottas med takk.