(Trønderdebatt)

«Ellos eatnu – La elva leve» er en viktig film som forteller om en underkommunisert del av historien. Om undertrykkelse, rasisme og fullstendig overkjøring av samiske interesser, tradisjoner og kultur. Filmen forteller en historie om assimilering, fornorskningspolitikk, og om samiske reaksjoner på kraftutbygging på et historisk viktig samisk område. Filmen skildrer riktignok situasjonen i Alta i 1979, men likhetstrekkene til dagens situasjon gjør at handlingen i filmen like gjerne kunne vært lagt til Oslo i dag.

Siden torsdag forrige uke, dagen som markerte 500 dager siden Høyesteretts dom ble offentliggjort, har en rekke aktivister demonstrert i og utenfor olje- og energidepartementet. Hovedrolleinnhaveren i «Ellos eatnu – La elva leve», Ella Marie Hætta Isaksen, har stått i bresjen for demonstrasjonene i hovedstaden, og har oppdatert sine følgere på sosiale medier om situasjonen. Da Hætta Isaksen, sammen med 12 andre aktivister natt til mandag ble båret ut av OED av politiet, var det som å se en scene fra filmen. Samisk ungdom som kjemper for sine grunnleggende rettigheter – mot en stat som nekter å lytte.

11. oktober 2021 slo Høyesterett fast at vindmøllene oppført på Fosen bryter med samenes urfolksrettigheter. Men fordi Høyesterett ikke konkluderte med hvorvidt vindturbinene måtte rives, har ingen verdens ting skjedd på over 500 dager. «Høyesterett sier ikke hva som skal skje med disse vindkraftverkene», har vært standardsvaret til olje- og energiminister Terje Aasland (Ap). «Det er et spørsmål Høyesterett ikke svarer på».

«Man kan nesten få inntrykk av det er litt Høyesteretts skyld at saken ikke er løst?» skriver Anine Kierulf i VG. Videre avkler hun statsrådens standardsvar: «Men slik saken var anlagt kunne ikke Høyesterett avsi dom for rivning. Så våre folkevalgte har etter dommen (som før dommen, for så vidt) hatt det politiske handlingsrommet de ellers er opptatt av å bevare, til å sikre reindriftens vern i møte med økte kraftbehov».

Høyesterettsdommen fra 2021 skulle blitt tatt tak i med en gang den kom. Dommen ble ansett som en seier for samene, omtalt som en «prøvestein på norske reindriftssamers rettigheter opp mot FN-konvensjonens artikkel 27». For 500 dager siden burde dommen blitt møtt med dialog. I stedet ble den møtt med øredøvende stillhet. Situasjonen i dag er derfor ansvarlige statsråder som opptrer fullstendig handlingslammet, gir vage svar og skyver ansvaret over på Høyesteretts (selvfølgelige) manglende veiledning. Resultatet er et pågående overgrep mot samer og samisk kultur. Fosen-samene må ta støyten.

Selvfølgelig er dette en vanskelig sak. I en periode hvor vi opplever energimangel og har et desperat behov for fornybare energikilder, er det ikke rart de ansvarlige statsrådene sliter med å si at vindturbinene skal fjernes. Tallene er enkle å forstå. Antall familier og antall rein det er snakk om satt opp mot de enorme mengdene sårt tiltrengt energi vindturbinene produserer, er et enkelt regnestykke. Vindmøllene må stå.

Men det er langt mer komplisert enn som så. Poenget med urfolksretten er nettopp at den skal forsvare minoriteter. Ta vare på de som ellers ville blitt overkjørt. Sikre urfolk mot slike overgrep som staten Norge nå begår. Sikre den svakeste parts rett – for det er nettopp det dette handler om, samenes rettigheter.

Etter Alta-konflikten ble kritiske, internasjonale øyne rettet mot Norge. For et land som lenge har skodd seg på å være en internasjonal urfolks- og menneskerettighetsforkjemper, ble dobbeltmoralen for hvordan vi behandlet vårt eget urfolk under Alta-konflikten, svært synlige. Like synlig er den i dag.

Det må ha vært en fin, men også absurd, situasjon for demonstrantene å se «Ellos eatnu – La elva leve» på utekino utenfor OED søndag kveld. 44 år senere kjemper de unge samene den samme kampen Hætta Isaksen portretterer på kinolerretet.

«Urfolksrett er ikke valgfritt, staten ha’kke gjort en dritt» roper aksjonistene mens politiet bærer dem ut av Olje- og energidepartementet. Regjeringen får passet sitt påskrevet for deres manglende håndtering av Fosen-saken – de har ikke gjort noen ting, og de forstår ikke at urfolks rettigheter ikke kan velges bort.

«Domstolene sier stort sett bare hva Grunnloven forbyr staten å vedta. Deres oppgave er ikke å lage andre, og bedre løsninger selv. Det er det våre folkevalgte som skal gjøre, politisk» skriver Anine Kierulf.

Det oppleves som veldig spesielt at statsrådene gjemmer seg bak at «Høyesterett ikke sier hva som skal skje med vindkraftverkene», når det som skal skje med vindkraftverkene er statens – og dermed de ansvarlige politikernes – ansvar. Det haster for politikerne å komme seg på banen, og virkelig ta ansvaret sitt ovenfor samene og deres rettigheter. De må vise handling. En god start kan være en uforbeholden unnskyldning til samene som har blitt overkjørt gang på gang.

En nødvendig fortsettelse er at politikerne faktisk sikrer reindriftens vern i møte med økte kraftbehov.