Gå til sidens hovedinnhold

Å æ sei takk te dokk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det å være ambisiøs på egne ferdigheter er sikkert en god sak. Det å være overambisiøs kjennes ut som det er litt mer tvilsomt.

Mine nærmeste har ved ganske mange anledninger antydet (da snakker vi antydninger som er så i klartekst at de langt fra er bare antydninger) at det er få prosjekter som er så kompliserte at jeg ikke klarer å gjøre det enda litt verre. Eller noen utfordringer som er så store at jeg ikke klarer å gjøre dem enda ett hakk større.

Nå har jeg gjort det igjen, og kan vel si at jeg sliter litt med ettervirkninger nå i skrivende stund.

For ganske lenge siden laget jeg en sak om at Overhalla kommune og gode hjelpere holdt på å tilrettelegge en bit av jernbanestrekninga gjennom kommunen som gang og sykkelveg. Nå for ikke så mange månedene laget jeg en sak om at ildsjeler i Grong som drev med det samme. Ved begge anledninger antydet jeg at det hadde vært moro å gå den nå nedlagte jernbanen mellom Grong og Namsos. Bruke en par dager på turen og virkelig får sett seg om på steder man vanligvis ikke går. Og som jeg nå har funnet ut er det en grunn til at man ikke går der. Det er uframkommelig.

Sommeren gikk, og selvfølgelig ble det ikke noen tur. Men i et plutselig anfall av selvransakelse på en biltur til Namsos for ei uke siden summerte jeg opp sommeren for meg selv, og kom plutselig på forsettet om å gå de drøye fem milene med jernbane. Og det er her overambisiøs slår inn.

Jeg hadde egentlig ikke tid til å bruke to dager på et slikt prosjekt, og fant i min store visdom ut at dette måtte det da være mulig å gjennomføre på en dag. For å si det enkelt: Jeg hadde tro på at jeg med en BMI langt opp på den røde siden av skalaen, og med litt begrenset treningsgrunnlag, skulle klare å gå over 50 kilometer jernbanespor der det aller meste av vegen var totalt gjengrodd, og at jeg skulle gjøre det på en dag.

Tanke ble veldig fort til handling, og ti minutter etter at jeg hadde bestemt meg hadde jeg lagt ut en film på Facebook med oppfordring om å slå seg med.

Utrolig nok. Allerede ved oppstart sto min første medvandrer Else på plass. Hun fulgte med i hele 17 kilometer av turen. Jenny på Jørem stilte med varme kanelsnurrer, Olav stoppet meg iført stasjonsmesteruniform på Øyheim stasjon og Kjellrun stilte med kaffe og «vokkofurri». Torgeir på laksetoget serverte en kald Munkholm, kultursjef Siri loset meg forbi forskjellige hindringer i Overhalla der jeg ikke kunne gå jernbanelinja, Svein Inge, Ole Anders, Ingunn og Eivind gikk i lag med meg deler av den siste mila.

Takk til dere alle som stilte opp for at en overambisiøs skapning klarte sitt vanvittig overambisiøse mål. Og er det noen som har gode råd for å kurere det som best kan beskrives som ei samling med gnagsår, så blir dette fullkomment.

Kommentarer til denne saken