Gå til sidens hovedinnhold

Å leve i det uvisse

Hverdagen vil smått om senn vende tilbake – også for idretten. Men noen må leve i det uvisse i lang tid for å vite hvordan koronaen har slått ut for dem.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Om ikke lenge vil det ikke bare være Ane Appelkvist Stenseth og toppidrettsutøverne som får drive sin idrett i tilnærmelsesvis vanlige former. Etter hvert vil også håndballspillende barn kunne storme ut på parketten for å spille kamper, skiløperne får konkurrere som før, og kampsportutøverne vil igjen kunne duellere gutt mot gutt eller jente mot jente. Og om det ikke skjer sånn over natta, kan fotballspillere se fram til seriespill og kanskje også deltakelse i fotballcuper.

Selv om vi kanskje må vente til etter sommerferien før all aktivitet er i normal gjenge, så nærmer vi oss.

Det er mange som har ropt «ulv ulv» på idrettens vegne siden Norge stengte ned for snart ett år siden.

Om det ikke har vært direkte dommedagsprofetier, så har det vært tegnet mangt et dystert bilde på vegne av rekruttering til idretten.

De store særforbundene har stått i førersetet i så måte, uten at man med visshet kunne slå fast at det ville bli den store rekrutteringssvikten som følge av en koronapause.

Skirenn har det vært smått med, så man har ikke det store sammenlikningsgrunnlaget. Men hvis man skal legge besøkstall i skiløypene til grunn i vinter, så trenger ikke skilederne være veldig bekymret for rekrutteringa.

Daglig leder i fotballkretsen innrømmet nylig at påmeldingstallene for sommerens ungdomsserier var positive. Den varslede nedgangen kom ikke, snarere tvert imot – for i noen klasser er det flere påmeldte lag i år i forhold til i fjor.

Det er på grensa til komisk, men den store støyen i koronaåret har vært om det var riktig å nekte 5. divisjonsspillere å spille kamper eller ikke. Man kan mene hva man vil om det, men jeg tror det vil gå greit til slutt, uansett. Jeg frykter i alle fall ikke at de store massene forsvinner fra voksenidretten, det være seg breddefotballen eller annen mosjonsidrett.

Da er det en annen gruppe utøvere jeg føler mer med. Det er de som driver toppidrett, uten å få drive sin idrett – selv om de per definisjon er i gruppa som skulle hatt fått lov til det.

8. mars i fjor vant Simen Nysæter sin tiende strake proffkamp. Han driver en idrett som kan være uforutsigbar. For som bokser er du prisgitt at de rette motstanderne dukker opp og at du får de «riktige» kampene på vegen mot alle bokseres drøm; å kunne kjempe om et av tittelbeltene.

Nysæter har også drømt om dette, men i et år når idretten mer eller mindre har vært satt på vent, hjelper det ikke at namsosbokseren er i kategorien toppidrett. For han driver en kontaktsport, og det har vært forbudt; uansett nivå.

Nysæter var med sine tiende strake proffseier i ferd med å få et navn langt utover Norges grenser i bokseringen. Det var viktige seire også med tanke på å skape god nok økonomi i prosjektet for å kunne satse som han ønsker, for om mulig ta steget inn europaeliten.

Mye av pengene i boksinga ligger i kampene, og uten muligheter til å få gå kamp, sier det seg selv at det økonomiske fundamentet ble skadelidende. Forhåpentligvis blir det ikke for mange steg tilbake for en bokser som så ut til å ha Europa for sine føtter da alt stengte.

Lierne er Namdalens toppidretts-alibi innen lagidrett. Det så så lysende ut i høst, med samarbeid mellom tre sterke volleyballmiljø og noen årskull som varsler om mange år med volleyballframgang i Namdalen.

Lierne tok et modig valg ved å takke nei til mer 1.-divisjonsspill i vinter, av hensyn til sin egen kommunes innbyggere. De ville ikke ta sjansen på å ta med seg smitte inn i egen heimkommune.

Det var et voksent valg, vel vitende om at det kan få sportslige følger på lengre sikt. For selv om ingen spillere har sagt at de vil trappe ned, er det ikke gitt at alle vil komme tilbake med samme giv som var i hallen i høst, da man var nyfiken på samarbeidet og ikke minst et comeback i 1. divisjon.

For vil 20-åringene som har begynt eller skal ta fatt på studier orke å ta turen heim til Indre Namdal flere ganger for uka for å trene det som kreves, når man ikke har fått spille kamper på ett år? For det er riktig som volleyballeder Turid Solum Gjertsås nylig påpekte i NA; selv om jentene har motivasjon i trening, så er det kampene som er gulrota.

Den gulrota vil ha vært borte et helt år når vi skriver oktober og 1. divisjon starter opp igjen.

Nysæter og Lierne volleyball har gang på gang imponert med sine prestasjoner på sine arenaer.

Men ingenting vil være mer imponerende for meg enn om de kommer tilbake med samme glød og iver, etter et år i det uvisse.

For det er denne gruppa utøvere som har lidd mest i koronaåret – de som trener maksimalt for å nå toppen, men som har fått igjen minimalt.

I denne gruppa finner vi også mange utøvere i tampen av tenårene som står på starten av en seniorkarriere. Det være seg i håndball, ski, fotball eller andre idretter.

Her er det mange utøvere som har satt jobb og til dels studier på vent, for å følge drømmen om å oppnå suksess på sin idrettsbane. Til dem er det bare å si: Hold ut litt til. Det blir bra til slutt!

Kommentarer til denne saken