Nylig kom jeg over innlegget «Å leve med autisme», skrevet i fjor av psykiatrispesialist Sara Germans Selvik. Teksten beskriver hennes møte med en pasient med Asperger syndrom, som er – slik hun og fagmiljøet beskriver det – en «lidelse på autismespekteret».

Teksten ble trykket rundt Verdens autismedag, som har som formål at de på diagnosespekteret får hjelpen de behøver, samt at stigmatiseringen og diskrimineringen skal stoppe. Når det gjelder førstnevnte, tror jeg fagfeltet gjør en utmerket jobb. Når det kommer til sistnevnte, har man har et stykke å gå.

Les også

Å leve med autisme

Teksten omtaler ikke dette kun som en lidelse. Ordet «forstyrrelse» er nevnt åtte ganger, krydret med ord som «skjevutvikling», «forståelsesvansker» og «generell patologisering». Forfatteren konkluderer med at man på tross av dette kan fungere godt – i alle fall best mulig, med rett hjelp.

Jeg er verken psykolog eller psykiater. Men som mange av oss, har jeg ikke-klinisk erfaring med mennesker med denne betegnelsen. Blant annet jobbet jeg årevis på autismeforeningens sommerleir. Her gjorde psykologer og fagpersoner en fantastisk jobb med familier og barn som kunne være i en vanskelig livssituasjon. Man fikk informasjon, utredning og erfaringer fra både fagmiljø og likesinnede. Diagnosene, som den gang var inndelt i autisme og Asperger, har blitt sammenslått til et spektrum fra lavt- til høytfungerende, hvorav sistnevnte omtaler dem som ligner mest mulig på, vel, oss vanlige – et statistisk gjennomsnitt, en nevrotypisk normal.

Som lekperson forholder jeg meg ikke til kliniske diagnoser, men enkelte fellesnevnere er tydelige. Spesialisering og særinteresser, ofte med stor dybdekunnskap. Systematisk tankegang, og preferanser mot rasjonalitet og logikk. Særtrekk i toneleie og mimikk. Faglitteraturen beskriver også «mangel på empati», som ikke må forveksles med mangel på sympati, men omtaler en ikke-intuitiv måte å lese andres følelser på. Denne kliniske beskrivelsen kan oppleves dømmende og negativ. Erfaringsmessig var mange av dem jeg møtte på dette spekteret over snittet opptatt av hvordan andre hadde det, og gikk av veien sin for å forsøke å forstå dette – eller trakk seg tilbake når de opplevde å misforstå eller å bli misforstått.

Om Microsoft-grynderen Bill Gates har diagnosen eller ikke, er omdiskutert. Han passer flere av beskrivelsene, og har selv innrømmet manglende forståelse for sine ansatte i sine tidligere dager. Men etter at han slo seg opp som milliardær ved å fotfølge sine personlige særinteresser, gir han årlig svimlende mengder i bistand og veldedighet – tall som setter Norge som nasjon i skyggen. Lidelse på en stor skala er tydeligvis noe han forstår godt.

Å få utredning kan redde liv. Depresjon, angst, isolasjon og selvmordstanker kan dukke opp i kjølvannet av personlighetstyper som oppfattes som et avvik. Men psykologiens systematiske behov for å nedfelle folk i kategorier har også en skyggeside.

I oppveksten hadde jeg flere venner betegnet som hyperaktive. På 80-tallet fikk de diagnosen MBD, eller minimal brain dysfunction – litt hjerneskadet. En venn fikk vite av læreren at han hadde oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, da han ikke klarte å sitte stille i timen. Samme person kunne for øvrig lett sitte åtte timer klistret foran et dataspill, eller være oppe hele natta for å demontere en synthesizer, for å finne ut hvordan den fungerte. Jeg vil heller si at min venn hadde særskilte interessepreferanser, eller mer treffende, at læreren hadde et motiveringsproblem. Engasjerte man interessen, fantes det ingen av-knapp.

Min venn skulket utredningen, flere ganger. Han ønsket ikke å få diagnosen hjerneskade, som var en gullbillett til et liv som mobbeoffer på 80-tallet. Man gikk senere fra å omtale dette som en hjerneskade, til å beskrive det som en forstyrrelse i nervesystemet, med betegnelsen AD(H)D – attention deficit (hyperactivity) disorder. Kanskje ADHD-diagnosen hadde vært mer spiselig for min venn – eller kanskje han ikke ville ha ønsket å få personligheten sin nedfelt i fire bokstaver hvorav tre beskriver noe utelukkende negativt.

Den N.Y. Times-bestselgende forfatteren Thom Hartmann omtaler i boka «Healing ADD» ADHD-nevrotypen som «jeger/sankere i en verden av bønder». En mulig noe poetisk omskriving, og kanskje ubrukelig i diagnosesammenheng, men beskrivelsen gir intuitiv mening. I et samfunn som belønner repetitive oppgaver, 9–5-arbeidslivet og med en grunnskole hvor alle skal bakes i samme form, blir barnet som spretter til vinduet når det hører en motorlyd, rister med beina fordi åtte timer foran en pult er ren tortur, eller drømmer seg bort i mental bygging av Minecraft-palass fordi matten er for vanskelig og engelsken er for lett – sett på som utskuddet. I en annen sammenheng kunne denne hypersensitiviteten, energien og monofokuset vært store ressurser; for jegeren som plukker opp til den minste bevegelse og kan springe hele dagen, kunstneren som fanger et øyeblikks inspirasjon for å kaste alt hun holder på med og male hele natten, eller det hypersosiale barnet med lesevansker som viser seg å være den fødte regissør.

Bekjentskaper med AD(H)D-diagnosen beskriver ofte medisineringen – med amfetaminbaserte preparater – som om «noen skrur av kjøkkenvifta som har stått på i bakgrunnen». Behovet for å hoppe ut av vinduet under pugging av tyske kasus forsvinner, dog midlertidig – det samme gjør behovet for å slå sidemannen i skuldra. Psykoaktive medikamenter kan i likhet med en velrettet diagnose og påfølgende veiledning være livreddere, men som elev og senere lærer, tok jeg meg i å undre om det er mest av hensyn til medelevene vi medisinerer, og om speed virkelig er det beste man kan gi et barn i vekst.

Det ligger i vitenskapens natur at den er i kontinuerlig vekst og forandring. Men vi skal ikke langt tilbake i tid for å finne grove overtramp i vitenskapens navn. Fram til 60-tallet ble tatere tvangssterilisert i Norge, med myndighetenes samtykke. Lobotomering var vanlig praksis til utpå 70-tallet. En venstrehendt onkel fikk armen bundet bak på ryggen, for å framtvinge bruk av «riktig» hånd. Den britiske matematikeren Alan Turing, som la fundamentet for kunstig intelligens og knakk nazistenes kryptering, «led av homofili» – som ikke bare var en sykdom, men også straffbart på 50-tallet. Han ble kjemisk kastrert og begikk påfølgende selvmord.

Komikeren Herman Flesvig har «stått fram» med ADHD-diagnosen. Han slapp selv ikke inn i militæret, men har brukt sitt unike talent innen observasjon og imitasjon til å ikke bare skape en karriere, men å dominere feltet. I hans prisvinnende seersuksess «Førstegangstjenesten» fikk han leve ut militærdrømmen, og spiller et knippe karakter med mitraljøse-levering på replikk- og energisiden, som jeg gjerne skulle sett andre forsøke å imitere. Komikeren Jim Carrey, OL-turneren Simone Biles og OL-svømmeren Michael Phelps, musikeren Justin Timberlake, tv-kokken Jamie Oliver og et utall andre har samme diagnose – en diagnose som mulig har holdt dem tilbake, men minst like mulig har propellert deres unike talent og disposisjoner framover. Som voksen opplever jeg ofte at mine flinkeste kolleger, særlig innen det teknologiske feltet, har aspergerdiagnosen.

Kanskje skal man tenke seg om før man påstår at energibunten på bakerste rad som får sidemannen til å fnise i timen er en urokråke som aldri vil bli til noe, men heller finne en idrett eller et skoleteater de kan bryne seg på. Mulig er det Norges neste komistjerne eller OL-håp som sitter der.

Elon Musk spøkte selv med sin Asperger-diagnose i programmet «Saturday Night Live». Mannen som i intervjuer lirer av seg en underlig blanding av minuttlange pauser, logiske tirader og absurd humor, har unektelig skapt en ålreit karriere, i det han både har revolusjonert betalingsmodeller på internett, samt står bak bilgiganten Tesla og romselskapet SpaceX.

Jeg skjønner godt at man blir oppgitt når sjuåringen på spekteret slår seg vrang når de andre barna blander dinosaurleker fra jura- og krittiden, unngår øyekontakt, snakker i to timer i bursdagsselskap om knipetangmanøveren i Stalingrad eller nekter å sette seg på bussen fordi akslingen lager en rar lyd. Men kanskje målet ikke er at de skal leve et nesten-godt liv, mest mulig likt oss andre, de nevrotypiske. For noen, spesielt de med funksjonsnedsettelse, kan det være det høyeste håpet. Men andre igjen kan være ment for langt større ting.

Kanskje vi «vanlige» ikke er målestokken, det positive idealet på enden av spekteret, men heller et mundant midtparti. For mulig er det arkitekten bak morgendagens nettløsninger, forskeren som løser kreftgåten eller ingeniøren og næringslivslederen som finner opp sin egen bil for så å sende den ut i verdensrommet, mens den blæster David Bowies «Starman» på full guffe vi har foran oss.

Dette er så bestemt mennesker som gjør verden til et rikere sted, og ikke bare i overført betydning.

Og vi har mye igjen for å tenke på hvordan vi omtaler dem.