Tross dette står ønsket om å fortsette i yrket, og det å fortsette å hjelpe like sterkt. Men nå trenger også VI hjelpere sårt hjelp.

Den siste tiden har vi alle kjent på en arbeidshverdag, som virker å være helt uoverkommelig. Kravene øker, pasientene blir sykere, men tiden blir knappere og hendene færre. Vi har i lengre tid ropt etter hjelp, uten å bli hørt. Hvor lenge skal vi rope? Å hvor langt skal vi strekke oss?

I vårt yrke arbeider vi med mennesker, alvorlig syke mennesker, som alle er unike og har unike behov. Kravene til dagens helsetjenester øker, i takt med utarbeidet lovverk og økt fokus på helhetlig pleie og rettigheter. Pasientene lever lengre, de er flere, og stadig sykere som følge av dette. Mange er multimorbide og har store bistandsbehov, hvor de trenger hjelp til «alt».

I en slik hverdag hvor man ikke får endene til å møtes, og hvor tiden rett og slett ikke strekker til, klarer man ikke som helsepersonell å kjenne på egne begrensninger. Med den visshet om at pasientene da må lide. Dermed dropper man den ene turen på toalettet, den sårt behøvelige matpausen og det lille minuttet for å gi en klapp på skuldra til en utslitt kollega. Men hva sitter man så igjen med?

Jo, svaret er enkelt: dårlig samvittighet, for du så gjerne skulle ha fått gjort litt mere.

Man gjør seg da en tanke: hva tenker så de ansvarlige for helsetjenestene?

Som ved flere anledninger er blitt konfrontert med situasjonen. Tiltak er blitt lovet. Men samvittigheten blir fremdeles dårligere, tiden knappere, å hendene stadig færre.

Hvordan skal man klare å være pasientens hender og føtter i en slik hverdag? Når man i tillegg skal jobbe som:

  • Servitør
  • Sekretær
  • Kokk
  • Frisør
  • Rørlegger
  • Vaktmester
  • Talepedagog
  • Tv-reparatør
  • Fysioterapeut
  • Sosialarbeider
  • Portør
  • Prest
  • Ernæringsfysiolog
  • Pedagog
  • Tankeleser
  • Renholder
  • Narkotika-dealer
  • Advokat
  • Tannpleier
  • Koordinator
  • Gartner
  • Aktivitør

Hva holder oss gående? Jo, det var den drømmen: om å kunne bety noe, utgjøre en forskjell og å hjelpe.

Men hvem skal så hjelpe oss?