(Trønderdebatt)

Kulturen bidrar til å skape levende lokalsamfunn og et godt liv, og ingen er vel uenig i at folk skal ha tilgang til kunst og kultur uansett hvem man er eller hvor man bor. Men de aller fleste regjeringer ser ut til å synes det er vanskelig å bruke altfor mye av skattebetalernes penger på kultursektoren.

Så også denne. For Ap/Sp er der de slapp for åtte år siden, der kulturminister Hadia Tajik rakk å innfri én prosent-løftet til kultursektoren i det siste rødgrønne statsbudsjettet før Erna Solberg tok over i 2013. Men er det nok til å holde liv i og gi et løft til en hardt prøvet kultursektor?

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel 13: Kultur og frivillighet.
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Jeg skal akte meg vel for å dvele ved alt som gikk galt for kultursektoren under Solberg-regjeringa. Under pandemien gjorde de noen iherdige forsøk med nødvendige strakstiltak krydret med heftige dansestunts fra en vingeklippet kulturminister, men de klarte aldri å få kulturbransjens tillit.

Så mye kan gå bedre for den nye regjeringen, rett og slett ved å øke bunnlinja bitte litt.

De lover faktisk å gjennomføre et nytt kulturløft. «Et mål som ikke er tidfestet, så det må ses i sammenheng med andre viktige mål, men vi mener det er viktig å ha mål som vi strekker oss mot», sa Ap-leder Jonas Gahr Støre under presentasjonen av kulturens fremtid i den rødgrønne regjeringsplattformen. En uttalelse som bør få varsellampene til å blinke fra kulturlivet spotlights.

La oss begynne med det de sier de skal gjennomføre:

  • De er enige om å gi full momskompensasjon til frivilligheten, i tillegg til idrett og kultur, gjennom en regelstyrt ordning. Dette vil gi en etterlengtet forutsigbarhet og gi rom for mer aktivitet i hele landet.
  • Litt vagere blir det når det kommer til hva som ligger i det å «ruste opp og bygge flere idrettsanlegg» og lage en nasjonal plan for idrettsanlegg sammen med idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om det er der skoen trykker ute i vårt vidt strakte land. En nasjonal plan gir ikke automatisk flere idrettsanlegg. Det er det kun mer penger som gjør.
  • Det er også flott at det skal legges fram en boklov som sikrer fastprissystemet. Det viktig er at det skapes god litteratur som er tilgjengelig for alle.
  • Også skal museumsreformen evalueres. Senterpartiet ønsket evaluering av museumsreformen, særlig med henblikk på frivilligheten, og mye kan tyde på at Senterpartiet vant fram. Men vi vet alle hva en evaluering kan føre til: Nå har vi i alle fall snakka om det, men det blir som før.

Ut over dette skal kunstnerøkonomien styrkes, den regionale filmsatsinga like så, en desentralisert kinostruktur skal sikres, den kulturelle skolesekken skal styrkes og den kulturelle spaserstokken skal gjeninnføres på statsbudsjettet, litteraturformidlinga skal styrkes, og det skal satses på samisk kultur, film, musikk og håndverkstradisjon.

Kulturkapittelet er fullt av «styrkinger», noen «satsinger» og et par «sikringer», uten at dette er spesifisert nærmere. En kjapp gjennomgang av alle kapitlenes kulepunkter i hele regjeringserklæringa viser at det kun er i kulturkapittelet disse ordene er så gjennomgående. Summen blir altfor mange små detaljer tatt ut fra det store og mangfoldige kulturlivet. Ingen klare retninger, få forpliktelser, og noen politisk korrekte styrkinger. Som seg hør og bør, egentlig. Men å kalle dette et løft?

Det eneste konkrete jubelropet er det vel vi trønderne som står for når det blir bebudet at regjeringen i klartekst vil sørge for at 1000-årsjubileet blir en skikkelig nasjonal markering i 2030, med Stiklestad Nasjonale Kultursenter som navet. Vi vet at slikt gir ringvirkninger for kulturen, som vil komme vår region til gode, være seg kulturlivet og andre sektorer. Men husk, også dette jubileet skal ta av den samme potten som «gradvis vil øke kultursektoren til én prosent».

Nå må kultur- og idrettssektoren, samt den frivillige innsatsen, selv sørge for å få sin del av potten. La oss håpe de har krefter til å synge ut hvis «styrkingen» kun blir smuler. Vi skal huske at bransjen har levd under en døden-nær-opplevelse i snart to år. Stimulerings- og kompensasjonsordningene ble et nødvendig kunstig åndedrett, men nå er surstoffet kuttet og bransjen går litt omtåket rundt og lurer på hvor de skal starte. Selv om landet har åpnet er det en hardt prøvet sektor som sliter med å få endene til å møtes. For det er ikke fulle hus på teatrene, i kinosalene eller på konsertene. Ser man samlet på hva som legges inn det rødgrønne kulturløftet er det ikke nok til å overleve. Hvem synger høyest og holder tonen lengst? Her er det et være eller ikke være for mange.

Mange i kulturmiljøet trakk likevel et lettelsens sukk da det ble kjent at det var Anette Trettebergstuen (Ap) som ble utpekt til kultur- og likestillingsminister. En politiker som har frontet kultursaker med tyngde og gjennomslag de siste årene. Hun har tatt arbeidsfeltet på en seriøs og engasjerende måte. Hun blir nok ikke sett dansende oppover den røde løperen, selv om filmpremierer fortsatt er en del av en kulturministers oppgaver. Men hun vil få mye å henge fingrene i, og må nok kjempe hardt for å få sjekket av alt som ligger i lovnadene, ifølge Hurdalsplattformen. Og slik jeg leser denne er det langt, langt igjen til vi når det fortjente kulturløftet. Dessverre. Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.