– Pappa, når tror du at vi kan få tilbake oppvaskmaskinen vår igjen?

14-åringen i huset og broren på 17 sto krumbøyd over ei balje full av skitne kopper og Zalo, med et forpint ansiktsuttrykk og fancy blå oppvaskhansker opp til albuene.

– Da jeg var ung..., begynte jeg.

– Ja da, vi vet at du måtte vaske opp i forrige årtusen, men har du egentlig sjekka kalenderen i det siste, mumlet gutta.

Etter å ha svettet og gruet i månedsvis, opprant dagen da flatpakkene fra helvete skulle omvandles til det som i reklamen blir framstilt som et moderne, funksjonelt og stilfullt kjøkken. Kjøkkenfornyeruka 2022 var i gang, helt uten flagg og fanfarer, men med andre ord på f langt fram i panna.

Frua og de fire yngste hadde klokelig forlatt åstedet og reist til et sted med dårlig mobildekning, i trygg avstand fra brekkjern og slegge.

I mitt forrige liv, altså ikke som neandertaler i en hule i Frankrike, men som «grovsmed» i industrien, ble det fra flere hold hevdet at jeg var flink til å slå med slegge. Men etter at jeg stort sett har hamret på et tastatur de siste 20 åra, har nok snekker- og smedgenet dovnet litt hen.

Den gamle kjøkkeninnredninga, listverk og gammel laminat forsvant likevel i en skur av støv og flis og veggene lyste nakne og innbydende klare for montering. Komfyr, oppvaskmaskin og elektrisk opplegg var stuet inn i en krok, mens skruer og handyman-verktøy lå pent på rekke.

En siste sjekk med vateren. Vannbobla klinte seg helt inni kroken og nektet å flytte seg nærmere strekene tross besvergelser og forbannelser. Med et kaldt grøss fant jeg fram en lang skrue og la meg på drillen. Det er vanskelig å beskrive følelsen av en treskrue som forsvinner inn i veggen, helt uten motstand.

Veggplatene måtte av for å rette opp veggen. Sleggegenet bråvåknet og kampen var i gang. Under et lag med sponplater, to lag med tapet som var på moten rundt 1950 og et lag med vidunderlig varmende «Viking-pap», fant jeg en plate med konsistens som ei dvask og myk havrekjeks. Spikret fast med tre centimeter mellom hver spiker. Dag ble til natt.

På dag to, i lyset fra en iskald ledlampe, fjernet jeg siste rest av «havrekjeks» og til min store glede kunne jeg lese hvordan det gikk under KM i friidrett høsten 1951. Adressa var fin som isolasjon og vindsperre for 75 år siden. Kun ett lag igjen. Lysegrønn panel merket med grov tømmermannsblyant fra den tida huset ble rodd fra Løgnin til Bangsund omkring 1920 – og montert etter lego-prinsippet. Det ble kveld andre dag.

Kjøkkenfornyeruka 2022 er nå inne i sin andre uke, mens berget av oppvask vokser som en vulkan i ukontrollert utbrudd. Komfyren er død og kald. Det som skulle bli en «kjapt ut–lynraskt inn»-versjon av "Sinnasnekkern" har kjørt seg fast i den berømte femminutters-jobben. Flatpakkene ligger fortsatt trygt i pappen, mens klokka tikker ubønnhørlig nærmere døden, ett sekund av gangen.

– Pappa, tror du det blir varm mat igjen før jul?