(Trønderdebatt)

Skjønnhetsklinikken til kjendistrioen Vanessa Rudjord, Pia Tjelta og Synnøve Skarbø har vært på alles lepper den siste uka. Da de lanserte klinikken Nomi, presterte de å nevne «kvinnehelse» i samme pressemelding som «estetisk medisin», «rynkebehandling» og «vi ønsket et sted som kan følge oss over tid, og passe på at vi eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra rent a wreck».

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og tirsdag valgte trioen å trekke seg fra prosjektet.

Den siste uka har vi hatt en norsk debatt om kvinnehelse på et nivå mange ikke har sett maken til. Engasjementet har vært enormt. Aftenpostens Sarah Sørheim kalte markedsføringen av klinikken for «feministvasking». Endometrioseforeningen skrev blant annet «Absolutt tabu med rynker og aldring, hilsen gjengen som blør gjennom nattbind og må vente i over et halvt år på ledig time hos gyn». Elisabeth Sward i Norske Kvinners Sanitetsforening, hevdet i et innlegg at trioen og klinikken deres bidro til å dra kvinnehelse ned i søla.

Trioen selv hevdet kritikken var en misforståelse. Andre mente de hadde tråkket i salaten, mens flere har ansett dette som en bevisst markedsføringsstrategi.

Misforståelse, bevisst markedsføring for gratis reklame, kall det hva du vil. All PR er god PR, sies det.

For mange vil det oppfattes som en seier at trioen nå har valgt å trekke seg fra prosjektet. Disse tre kvinnene har trykket på noen kvinnehelseknapper den siste uka, og de har virkelig fått passene sine påskrevet. Men det at Rudjord, Tjelta og Skarbø valgte å trekke seg, kan vi ikke ta som en seier for kvinnehelse.

Reaksjonene og engasjementet rundt markedsføringen av denne skjønnhetsklinikken har vært overveldende. Kvinnehelseplager er utbredt, det er vanlig, smertefullt og tabubelagt. For mange har denne debatten ført til at de for første gang har fortalt om sine egne kvinnehelseplager.

Psykolog Marie Abrahamsen, kjent på sosiale medier som @psyktdeg, oppfordret sine følgere «om du føler deg komfortabel med å dele og spre kunnskap, bevisstgjøring og solidaritet» til å dele sine kvinnehelseplager på Instagram.

Denne oppfordringen har mange fulgt. Norske kvinner forteller om alvorlig svangerskapskvalme, brystbetennelse, vaginisme, mellomblødninger, ACNES, endometriose, adenomyose, overgangsalder, unge kvinner som settes i kunstig overgangsalder, sprukne cyster på eggstokkene, lang ventetid til gynekolog, å bli mistrodd av fastlegen, brystkreft, polycystisk ovariesyndrom, bivirkninger av prevensjon, livmorhalskreft, hjerteinfarkt med diffuse symptomer, soppinfeksjoner og urinveisinfeksjon.

Det er godt å se engasjementet rundt kvinnehelse. Det er forferdelig – men samtidig fantastisk – å lese om kvinner som endelig får fortalt hvor jævlig det er å gå til lege etter lege, som ikke tror på hvor vondt de har eller plagene de forteller om. Eller de som for første gang tør å dele sine historier om baksiden av barnefødsel. Eller de som forteller hvor takknemlig de er for hver ei rynke – som viser et levd liv.

Men dette engasjementet kan ikke kun rettes mot skjønnhetsklinikken på Frogner til over 40 millioner – uansett hvor mye mange skulle ønske at disse pengene gikk til faktisk kvinnehelse. Dette engasjementet, frustrasjonen og sinnet disse tre damene har vekket, må tas med videre – det må tas med til politikere, til regjeringen, til helsepersonell, til forskere. Det må tas med inn i den offentlige debatten. Og engasjementet må bli der.

Det holder ikke at kvinnehelse snakkes om hver 8. mars. Vi må ta kvinner på alvor – og virkelig høre etter – hver eneste dag. Politikerne må bevilge mer penger til forskning på helsa til halve befolkningen. I skrivende stund har Norske Kvinners Sanitetsforenings kronerulling «for ekte kvinnehelse» samlet inn i overkant av 500 000 kroner. Det kan ikke være sånn at kvinnene selv må samle inn penger til livsviktig forskning. Det er ikke godt nok.

Dette enorme engasjementet, kvinners ønsker om å dele og eie sine egne historier, det må gjøre en forskjell. Kvinner som bønnfaller myndighetene om å gjøre noe. Det må føre til at kvinnehelse prioriteres, at kvinner prioriteres. At de lyttes til.

Det at Rudjord, Tjelta og Skarbø har trukket seg fra prosjektet, er ingen seier for kvinnehelse. En seier for kvinnehelse ville vært økt finansiering til forskning – både forskning på kvinners symptomer på plager både menn og kvinner opplever, og forskning på sykdommer som kun rammer kvinner. En seier ville vært en kampanje for holdningsendring hos leger som ikke stoler på kvinner og plagene de forteller om. En seier ville vært en drastisk redusering i antall år det gjennomsnittlig tar å bli diagnostisert med endometriose. En seier for kvinnehelse ville vært at kvinnehelse ble prioritert.

Denne saken har i stor grad, ufrivillig eller ei, ført til mye gratis PR for skjønnhetsklinikken på Frogner. La det stoppe nå. La det i stedet være PR for livsviktig kvinnehelse – som ikke tar slutt når skjønnhetsklinkk-stormen har lagt seg.