Er det noe jeg husker fra barndommen, så er det frihetsfølelsen som kom med våren. Den tjukke vinterjakken og vinterskoene kunne byttes ut med en tynnere jakke og joggesko med borrelås. Vegen ble bar etter mye om og men fra snøen. Og skiene kunne byttes ut med sparkesykkelen.

Frihetsfølelsen var stor. Spesielt fordi jeg kunne bruke sparkesykkelen som framkomstmiddel til og fra skolen og venner.

Nå vet jeg ikke med dere, men i min barndom var et annet viktig vårtegn alle blåmerkene som konstant dukket opp på leggen min. Blåmerkene kom som følge av en litt for høy fart på sparkesykkelen, og en litt for brå brems. Det var nok slik jeg lærte meg å banne, for fy **** så vondt det gjorde.

Heldigvis gikk smerten over, og blåmerkene forsvant. Helt til det kom nye blåmerker.

Ettersom jeg har blitt eldre, har det blitt mindre blåmerker. Mye fordi jeg har funnet andre framkomstmidler, og lagt bak meg gamle sparkekunnskaper. Kanskje handler det også om ny teknologi. De fleste kjenner vel til elsparkesykkelen. En oppfinnelse jeg må innrømme er en av de bedre – som gjør livets opp- og nedturer mye enklere og raskere.

Til tross for at den gode oppfinnelse, er jeg redd elsparkesykkelen gjør oss late. Jeg er redd det fører til at barn mister en viktig livserfaring.

Lenge har jeg vært bekymret for at barna som vokser opp i dagens samfunn, ikke får kjenne på den samme følelsen jeg fikk av at våren meldte sin ankomst. Jeg har vært bekymret for at barn på grunn av ting som sosiale medier, ikke kommer seg ut døra for å kjenne på våren. Eller at de på grunn av ny teknologi ikke får lære seg å banne på skikkelig vis. Altså en type banning kun de som har fått kjenne på noen smertefulle smell fra en ikke-elektrisk sparkesykkel kan.

Hadde det vært opp til meg skulle Jon Blund hatt et eget punkt på lista over barnas rettigheter. Punktet skulle ha sagt noe om at «alle barn har rett på å kjenne følelsen av vår og smerten av blåmerket fra en sparkesykkel.». Bare slik får de kjenne på livets virkelige smerter.

Her om dagen opplevde jeg derimot noe som skulle minske bekymringa min. Etter å ha parkert bilen utenfor leiligheten min, så jeg noen barn komme i full fart oppover gangfeltet – på en ikke-elektrisk sparkesykkel! Til min store glede fikk jeg høre lyden av min barndoms vår. Et skikkelig kraftig bannskap fra en liten barnemunn – og det kom som følge av et kraftig smell fra en sparkesykkel.

Også ble det vår likevel.