Gå til sidens hovedinnhold

Alt blir bra, men alt blir ikke som før

FOR EGEN REGNING

Alt var bedre under krigen, heter det i Ole Paus' satiriske tekst. Kommer vi til å si det samme om pandemien?

Neppe. Men at nye generasjoner har fått sin «krig» å snakke om – slik vi har gjort om krigen i snart 80 år – er det ingen tvil om.

Vi kommer til å snakke om hyttenekt og polkøer, munnbind-påbud og klemmeforbud, med samme fascinasjon som vi har hørt om rasjoneringskort, knott-biler, barkebrød og jøssingbinders. Plutselig ble svenskegrensa et like avgjørende skille som da det var forskjellen på krig og fred. Slik krigen var verdensomspennende, der Norge hadde sine slag og enkelte samfunn, mennesker og grupper ble rammet hardere enn andre, har pandemien vært global, med lokale utbrudd og store konsekvenser for enkelte; mens Norge i det store og hele, som under krigen, har sluppet billigere unna enn de fleste andre land i verden.

Vi har vært okkupert av både nazister og koronavirus, med tragiske konsekvenser for mange. Men i begge tilfeller har vi kommet oss gjennom et nasjonalt traume på en måte som gjør at vi på et tidspunkt kan se tilbake og si at det fikk ut det beste i oss – og at noen ting var bedre under pandemien.

Nå, ett år etter Norge stengte ned – og 12. mars ble vår generasjons svar på 9. april – er vi kanskje ikke helt der ennå. Vi var like uforberedt på pandemien som de norske nøytralitetsvaktene og det norske forsvaret i aprildagene 1940. Vi trodde at dette kanskje var noe som gjaldt de andre, noe fjernt i Kina eller USA. Men da fienden til slutt kom i siktet, var det noen som sto som oberst Birger Eriksen på Oscarsborg festning og sa: Visst fanden skal det skytes med skarpt!

Det at hele landet stengte ned for ett år siden, viste seg å være det rette grepet. Det gjorde at vi faktisk kunne ha relativt lette tiltak gjennom sommeren og til langt utpå høsten. Så har vi måttet ta noen slag og kamper til med strengere tiltak. Det har vi klart.

Når vi blir angrepet, mobiliserer vi og går til kamp. Det vanskelige har vist seg å være mellomtingen – hverdagen under okkupasjon av viruset. Etter at det første sjokket fra overfallet har lagt seg, og kampen går over fra forsvarskrig til innbitt og organisert motstand. Det å skulle forholde seg til strenge tiltak der det ikke er smitte. Det å ha noen som må isolere seg på heimekontor, mens andre er på jobb og får med seg den sosiale småpraten ved kaffemaskina. Det at noen er i risikogruppa og ikke kan møte andre eller ta imot besøk, mens andre kan fortsette dagliglivet nesten som før. Det at noen barn er sårbare og kan oppleve overgrep når de må være heime, mens andre familier har fått mer kvalitetstid sammen, uten stress med fritidsaktiviteter, skoleavslutninger og kjøring til trening.

Til og med loddsalg for idrettslaget og dorull-kampanjer til klasseturen som uansett måtte avlyses er blitt gjort digitalt. Akkurat det kan vi vel bli enige om er bedre under pandemien.

Akkurat som krigen har pandemien ført til et teknologisk gjennombrudd på mange måter. Alt som var i ferd med å bli digitalisert er blitt nettopp det – nærmest over natta. I NA har vi jobbet målrettet de siste 10 åra med å klare overgangen fra papiravis til en digital verden. Det er noe som tvinger seg fram, uansett om vi vil eller ikke. Men i løpet av 10 dager i mars, skjedde det mer med digitaliseringa av NA enn på 10 år. Vi måtte legge om hele måten vi jobbet på. Alle jobbet heimefra. Alle møter foregikk digitalt. Vi kunne ikke møte folk på samme måte som før. Det var et enorm behov for nyheter og pålitelige fakta – hele tida, hele døgnet – på nett. Og papiravisa som inntil da hadde kommet fem dager i uka, ble redusert til tre.

Ett år etterpå har vi nå rundt 500 flere betalende abonnenter i NA enn vi hadde før pandemien slo inn. De offisielle opplagstallene som ble lagt fram denne uka, viser at vi økte med 149 i daglig opplag i løpet av siste halvår av 2020. Pandemien har selvfølgelig ført til at mange har lest mye mer, men sakene vi legger ut på nett som handler om koronasmitte er åpne og tilgjengelig også for dem som ikke abonnerer. Så de mange nye abonnentene vi har fått, har kommet til fordi vi har alt det andre stoffet også.

Vi skjønner at mange skulle ønsket at alt var som før, og at også papiravisa kunne komme hver dag. Det er et savn også vi deler. Men vi tror pandemien har lært oss å tilpasse oss nye vaner, og at det er ting vi kan ta med oss videre, selv når ting blir mer normalt igjen. Det at vi nå har tre papirutgaver i uka gjør at vi kan lage flere og bedre saker hver dag – hele døgnet. De papirutgavene vi nå gir ut, er fyldigere og bedre, og gir den oversikten og oppsummeringa du kanskje ikke kan få på nett.

På samme måte vil ikke reiser, møter og konserter bli som før – selv etter pandemien. Dagsmøter i Oslo eller på Gardermoen kommer det til å bli færre av. Noe av det vi har lært, er at digitale møter ofte er mer effektive og konstruktive enn de fysiske. Det sparer både tid, penger og miljøet.

Vi har lært at vi har mye opplevelse å hente i vårt eget lokalmiljø, både når det gjelder mat og turisme. Det er en effekt som jeg tror blir varig – selv når vi kan dra til Spania, Sverige og det store utland igjen.

Ingenting kan erstatte følelsen av å være til stede på en konsert eller få en kulturopplevelse fra en scene – men alt vi har lært om direktesendinger og streaming, gjør at det kommer til å bli et tilskudd til kulturarrangement også i framtida. På den måten kan lokale artister nå ut til flere, og øke verdien på det de gjør. I NA har vi eksperimentert med dette i mange år, sammen med de lokale kulturaktørene. Pandemien gjorde at det nå har skutt ny fart – og kan bli en ny næringsveg.

Vi kommer ikke til å slutte reise, la være å møtes på konsert eller seminar, eller slutte å gi ut papiravis. Men det digitale kommer til å bli en del av det som utfyller og forsterker opplevelsen og verdien av det fysiske. Når ting åpner opp igjen, kommer ikke alt til å bli som før.

Noe kan til og med bli bedre.

Kommentarer til denne saken