Gå til sidens hovedinnhold

Ap fortsetter en feilslått narkotikapolitikk

Det er uheldig for Norge at regjeringens rusreform ikke får flertall i Stortinget.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

11 ordførere og fylkesordførere fra Arbeiderpartiet skriver i Namdalsavisa 31. mai at de er lettet fordi reformen ville blitt den mest liberale narkotikapolitikken i Europa. De tar gruelig feil i sin innstilling. Selv om reformen ville ført til en enorm omveltning av narkotikapolitikken, så handler den ikke om liberalisering som sådan.

Rusreformen handler ikke om frigjøring av verken mennesker eller handlinger, sånn som man kan si om tidligere endringer av eksempelvis homofililover eller blasfemilover. Tvert imot så handler Regjeringens rusreform om å gripe inn på samme måte som før, men å gå fra trussel om straff til tilbud om hjelp i oppfølgingen etter politiets inngripen.

Forslaget inneholdt ingen andre endringer for politiet som skulle ha direkte betydning for deres øvrige etterforskningsmessige, polisiære og forvaltningsmessige oppgaver knyttet til fortsatt straffbar befatning med narkotika. Regjeringen forutsatte at politiet skulle fortsette sitt rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid i tett samarbeid med kommunene, samt fortsatt prioritere å være tilstede i åpne rusmiljøer på samme måte som før reformen.

Politiet skulle stadig ha som oppgave å avdekke narkotikabruk, anholde, ta beslag i brukerdoser og destruere stoffet. Deretter skulle brukerne pålegges å møte opp på en kommunal rådgivningsenhet for kartlegging, med gebyr på 2400 kroner for manglende oppmøte. Dette foreslo Regjeringen i erkjennelsen av at straffeforfølgning for bruk og besittelse av illegale rusmidler ikke virker etter hensikten. Straff forebygger ikke rus, men bidrar til stigmatisering, marginalisering, sosial utstøting og mer kriminalitet i samfunnet. Dessuten står straff og tvang i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud.

Det er nettopp holdningen mot det som feilaktig anses som rusliberalisering, som lenge stått i veien for en kunnskapsbasert videreutvikling av hjelpeapparatet på rusfeltet. Vi kjenner det igjen fra de langtekkelige debattene, i sin tid, om sprøyteutdeling, legemiddelassistert rehabilitering, brukerrom og andre overdoseforebyggende tiltak. Og nå fra debatten om rusreformen. Tilhengerne idiotforklares som rusliberalister som har gitt opp kampen mot narkotika og de påføres skyld for mange av de verste konsekvensene ved alvorlig narkotikaproblematikk.

Det er forståelig at slike holdninger rådde på 1980-tallet, under Ronald Reagans «Just say no»-kampanje, den gangen straff for bruk gikk opp til et halvt års fengsel og alvorlig narkotikakriminalitet ble satt opp til livstidsstraff. Men det er ikke forståelig med slike holdninger i dag, som vi besitter så mye mer kunnskap.

Les også

Cannabis til en hel skoleklasse?

Fra Rusreformutvalgets kunnskapsinnhenting kjenner vi til at forskere over en 15-årsperiode undersøkte sammenheng mellom skjerpelser og lemping av straffansvar for cannabisbruk i ti europeiske land. Utgangspunktet var en antagelse om at skjerpet straffenivå ville føre til redusert bruk av cannabis og motsatt, at lemping av straffenivået ville medføre økt bruk. Forskerne fant ingen slik sammenheng.

En undersøkelse i 27 land tok for seg sammenheng mellom strafferettslig regulering av cannabis og cannabisbruk blant unge i aldersgruppen 12- 15 år (cannabisbruk siste fire uker). Også her var utgangspunktet at jo strengere strafferegulering – jo lavere bruk av cannabis i målgruppen. Det ble ikke funnet en slik sammenheng.

I en oppsummering av 41 studier som har vurdert sammenhenger mellom avkriminalisering og legalisering og bruk av cannabis blant unge under 25 år, fant forskerne ingen særlig økning i cannabisbruk knyttet til avkriminalisering.

En studie med en bredere innfallsvinkel så på sammenhengen mellom narkotikabruk (ikke cannabisbruk) siste måned i aldersgruppen 15 – 24 år i 15 EU-land. Forskerne fant ingen sammenheng for eksempel mellom å tillate enkelte stoffer til medisinsk bruk, eller avkriminalisering av andre illegale stoffer til egen bruk, og økt bruk av narkotika som sådan.

Regjeringen tok utgangspunkt i Portugals avkriminaliseringsreform fra 2001, men hadde høyere mengdebegrensninger og færre sanksjoner. Portugal var så tidlig ute at de hadde få studier å belage seg på. Regjeringens rusreform er derimot basert på et grundig forarbeid med en rekke høringsrunder og vel dokumenterte studier fra mange land. Også i ettertid har det kommet flere studier som bekrefter at avkriminalisering ikke ville ført til økt bruk.

Akkurat mengden bruk er også en simplifisering av utfallsmål. En ting er hvor mange som prøver eller bruker illegale rusmidler, en annen ting er hvor mange som kommer i posisjon til å ta imot hjelp ved de tilfellene der bruken blir problematisk. En av Regjeringens fremste intensjoner med reformen var nettopp at det skulle bli lettere å komme i posisjon til ta imot hjelp, med bakgrunn i kunnskapen om at straffepolitikken står i veien for at mange nok søker hjelp og faktisk får den hjelpen de trenger. De foreslåtte mengdebegrensningene og antall pålagte oppmøter var dessuten forskriftsfestet slik at enhver regjering i ettertid skulle kunne ha kontroll og justere disse i takt med utviklingen av rustrendene og mengden relaterte problemer i samfunnet.

Det er Arbeiderpartiets manglende vilje til å ha muligheten for kontroll, gjennom en konservativ og humaniserende modell, som gjør at narkotikapolitikken vil forbli feilslått. Arbeiderpartiet sier at de ønsker en reform som virker for de som har blitt avhengige, men hindrer flere unge i å starte en ruskarriere. Takket være dem får vi ingen av delene. Vi kan ikke avkriminalisere kun for noen, det bryter med idealet om likhet for loven. Og for å hindre flere unge i å starte en ruskarriere, kreves det at man forlater straffesporet fordi det beviselig ikke er rusforebyggende.

Kommentarer til denne saken