Gå til sidens hovedinnhold

Årets 1. mai markerer ferden mot et bærekraftig Norge

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Første mai markerer mye; det markerer at vi har kommet langt og det markerer de mange seirene vi har fått til. I år, som i fjor, er feiringen og markeringen litt spesiell. Det norske helsevesenet, driftet av en arbeiderklasse med solidaritet i bunn, har klart å slå tilbake bølge etter bølge med Covid-19. Sammen, som et lag, har vi unngått de enorme dødstallene man har sett i land som USA, India og Brasil. Likevel er det tross alt fortsatt pandemi og mange tusen står uten arbeid eller tydelige fremtidsplaner. Det er mye bedre enn det er i mange andre land, men lidelse og usikkerhet er ikke sport; det handler ikke om hvem som har det verst. Det er legitimt å føle seg håpløs når man får avslag på jobbsøknaden og det er ekte å føle seg ensom på gutterommet når man aller helst skulle være på universitetet. Når vi kommer ut av pandemien så kan det ikke være godt nok at «de fleste» klarte seg. At mange av oss klarte å beholde arbeidsplassen, at mange av oss klarte å holde på gründerverket er selvsagt ikke bra nok. Arbeiderpartiets faner har mang en gang vært preget av slagordet «Vi bygger landet», men intet land kan fungere når det bare er halvveis bygget.

Så, når vi begynner å se lyset i enden av tunnelen kan vi begynne å tenke på hvordan vi skal bygge dette landet. Erna har så langt overlatt styringen til det «frie» markedet og Venstre har kommet med det halvseriøse forslaget om å kutte i sykelønna. Å kutte i et av vårt viktigste våpen mot pandemien og å svekke apparatet som helhet med enda flere skattekutt kan neppe være løsningen, tenker jeg. Nei, Norge må styrkes; det må bygges opp og ikke ned. Tiden for salg av Norge er forbi nå. At enkeltpersoner og selskaper skal begynne å eie store deler av Norge er selvsagt ikke akseptabelt; det skaper forskjeller på folk og det legger oss vanlige folk i underklassen. På samme måte så er ubegripelig for meg at regjeringspartiene ønsker å utsette pensjon fra første krone til 2024. Folk jobber sikkert også i 2024, men hva gjør det arbeidet mer legitimt, mer verdifullt enn alt arbeidet som gjøres i dag? I 2021?

Nei, pensjon fra første krone må innføres fra første mulighet; fra dag èn. Det er faktisk slik at alt arbeid vi gjør, om det er i kasse, med hammer eller på sykehus, er legitimt. Det finnes ikke noe arbeid som er mindre ekte enn annet, og da skal det tjenes pensjon fra første krone! I tillegg må arbeidslivet som Høyre har latt råtne tas tak i. Tiden hvor ufrivillig deltid er normen må ligge i fortiden etter valget, og ufrivillig midlertidighet må angripes. Hvordan kan Høyre og gjengen mene at det er okei at gira arbeidere skal ligge natt etter natt og vente på ei vakt som kan finansiere husleia? Bemanningsbyråene og Erna bryr seg jo ikke om de ansatte har en lønn å leve på, så da må vi, arbeiderklassen, bry oss. Det er tross alt vårt ansvar, i solidaritetens ånd, å passe på at ingen i landet vårt faller utenfor. Men, slike ting som sterkere velferd og pensjon er rammevilkår for arbeidslivet. Selve arbeidslivet, verdiskapningen; prosjektet Norge må settes i fokus! Da må staten aktivt inn i næringslivet og delta. Markedskrefter er legitime verktøy som er med på å bygge Norge, men de fungerer ikke i et vakuum: Demokratisk og ansvarlig styring må også på bordet. Ikke bare for gjenreising av Norge, men for bygging av Norge. Fra Nord-Norgebanen til satsing på skog og bærekraftig industri; vår felles fremtid kan bli så mye lysere enn bare en svipptur tilbake til hverdagen.

Årets 1. mai markerer på mange måter starten på denne ferden mot et bærekraftig Norge; et sosialdemokratisk og sosialistisk fyrtårn i verden.

Kommentarer til denne saken